kortkatalog

Ideen om å skrive bibliografiske opplysninger på ark og kutte det opp i enkeltinnførsler ble beskrevet av Conrad Gessner i boken Pandectae i 1548. Teknikken ble videreutviklet av Abbé Francois Rozier i Paris i 1775. Han var redaktør for en bibliografi over publikasjonene til Académie des Sciences, og i dette arbeidet ble spillkort brukt som katalogkort. De var blanke på baksiden, hadde standard størrelse og var lett tilgjengelige. Dette ble grunnlaget for sluttproduktet, som da var en katalog i bokform. På slutten av 1800-tallet begynte kortkatalogen å bli den dominerende form for katalog, på grunn av den økende publiseringsvirksomheten. Kortkatalogen gir nemlig mulighet til å både ta ut, og å føye inn ny informasjon hvor som helst i systemet. Dermed kan den holdes oppdatert. I 1901 begynte Library of Congress å tilby trykte katalogkort, noe som bidro til kortkatalogens utbredelse. I Norge startet spesialleverandøren Folkeboksamlingenes Ekspedisjon sentral produksjon av katalogkort for folkebibliotekene i 1903.

På 1960-tallet ble grunnen lagt for onlinekatalogene i USA ved etableringen av det som nå heter Online Computer Library Center og utviklingen av MARC-formatet for utveksling av bibliografiske data i maskinleselig form. I Norge begynte arbeidet med samkatalogen BIBSYS i 1972. I 1995 hadde antakelig over 1000 bibliotek i Norge innført databaserte kataloger. Internettkatalogene er nå enerådende, men kortkataloger kan fortsatt ha en dekorativ eller historisk funksjon i bibliotekene.

Det ble laget et antall katalogkort for hver publikasjon. På hovedkortet stod publikasjonens hovedordningsord etter katalogiseringsreglene øverst, som regel publikasjonens hovedforfatter. Hovedkortet hadde også en tracing, koder som viste hvilke andre kort som fantes om den enkelte publikasjon. Tracingen viste hvilke kort som måtte letes opp og fjernes når publikasjonen ble kassert fra biblioteket samling.

De andre kortene, bikortene, ble toppet med den opplysningen kortet skulle sorteres etter, som tittel eller emneord, og eventuelt andre elementer i den bibliografiske beskrivelsen, som serietittel og medforfatter, i henhold til tracingen. I praksis noterte man da opplysningen øverst på kortet. Katalogkortene ble så ordnet (sortert) etter ulike toppingen. Dette gav opphav til ulike typer kataloger:

• I alfabetisk katalog eller nominalkatalogen var katalogkortene ordnet etter publikasjonens forfatter, tittel og andre søkeelementer.
• Emneordskatalogen var ordnet etter emneord.
• Systematisk katalog var ordnet etter klassekode fra et klassifikasjonsskjema.
• Ordbokskatalogen var en variant noen bibliotek hadde. Denne var en kombinasjon av alfabetisk katalog og emneordskatalog, den inneholdt altså kort toppet med forfatter, tittel eventuelt andre søkeelementer, samt emneord. Alle kortene ble sortert i samme alfabetiske rekkefølge.
• Hyllelista var ordnet som alfabetisk katalog. Den inneholdt en kopi av hovedkort for hver publikasjon, og man noterte hvor mange eksemplar biblioteket hadde på det enkelte kortet. Hyllelista var et internt arbeidsredskap for de bibliotekene som hadde den.

De ulike typene katalog gav ulik mulighet til å finne frem i samlingen. Det enkelte bibliotek hadde ofte en kombinasjon av typene, som alfabetisk katalog, systematisk katalog og hylleliste. Bibliotek med ordbokskatalog hadde ofte bare denne typen katalog.

• katalogiseringsregler

• Hegna, K. (2002). Universell bibliografisk kontroll, mål, midler, teknologi. Oslo: Informatikkbiblioteket, UiO.
• Krajewski, M. (2011). Paper machines. Cambridge: MIT
• Library of Congress. (2017). The Card catalog. San Franscico: Chronicle Books
• Spangen, I.C. (2005). En nøkkel til biblioteket blir til – katalogen og katalogiseringsreglene i historisk perspektiv. Oslo: HiO.
• Wright, A. (2014). Cataloging the world. Oxford: Oxford University Press