kartell

Kartellene kan være nasjonale eller internasjonale. Eksempler på det siste er avtaler mellom flere lands flyselskaper eller rederier som har parallelle ruter, og som ønsker å unngå priskonkurranse.

Andre eksempler er råvarekarteller som kan gjelde metaller (kobber, tinn og lignende) eller landbruksvarer (hvete, sukker, soya, kaffe, kakao). Som ledd i arbeidet med en ny økonomisk verdensorden foreslo FNs konferanse for handel og utvikling, UNCTAD, etablering av karteller for alle de viktigste råvarene, men de ambisiøse planene ble bare i liten utstrekning satt ut i livet.

Erfaringen med de fleste råvarekartellene er at de etter en del år bryter sammen, enten fordi deltagerne i smug underselger de fastsatte prisene, eller fordi de på en annen måte ikke er lojale mot kartellet. Dette kan igjen skyldes at de fastsatte kartellprisene er for høye.

Myndighetenes holdning til karteller har skiftet over årene og fra land til land. I mellomkrigstiden søkte myndighetene i diktaturstatene å gjennomføre en full regulering av næringslivet, blant annet ved å pålegge bedriftene å være medlemmer av tvangskarteller. Et eksempel på dette er Italias korporativisme.

Også i demokratiske land så man lignende tendenser, blant annet USAs New Deal. I Norge ble salgssamarbeidet i landbruk og fiske oppmuntret av myndighetene.

Etter andre verdenskrig slo USA inn på en langt mer kritisk linje, og denne er blitt fulgt av de fleste andre industriland. Fra økonomisk teori fremgår det at prissamarbeid og karteller vil undergrave den frie konkurransen som fører til en optimal prisdannelse, og at slike systemer derfor er lite effektive. Den restriktive linjen har ført til at karteller er blitt forbudt eller underlagt strengt statlig overoppsyn. Overtredelse straffes med bøter og liknende.

• konkurranse – økonomi