Bevegelsens virksomhet førte til blodige opprør (karlistkrigene) i 1834–1840, 1848–1849 og 1872–1876. Også senere har karlistbevegelsen vært levende, selv om tilhengerne nok stammer fra andre sosiale kretser enn de opprinnelige. Etter at monarkiet ble avskaffet i Spania i april 1931, kom det til et langvarig spenningsforhold mellom forskjellige grupper monarkister, blant annet karlistbevegelsen, og republikanerne.
Bevegelsen var aktiv i kampen mot venstrerepublikanerne da borgerkrigen brøt ut i 1936, og i 1937 ble dens paramilitære avdelinger, de såkalte requetés, slått sammen med den fascistiske falangen. I 1968 ble karlistbevegelsens tronpretendent, prins Carlos Hugo av Bourbon-Parma, utvist fra Spania sammen med sin far, prins Javier, fordi de forsøkte å bli anerkjent som tronarvinger til den spanske tronen av general Franco.
Etter dette fortsatte venstredreiningen som hadde begynt i karlistbevegelsen få år senere. Bevegelsens ledelse ble sosialistisk og erklærte i 1971 åpent sin motstand mot Franco-regimet. Dette førte til en voldsom konflikt mellom forskjellige deler av bevegelsen, inkludert forsøk på væpnet kamp. Splittelsen førte også til stadig lavere oppslutning om karlistbevegelsen, fordi man ikke lenger visste om dette var en sosialistisk eller konservativ klerikal bevegelse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.