kalin'a
En gruppe kalin'aer fotografert i 1892.
Av .

Kalin'a og kalinago er betegnelser på to beslektede etniske grupper i Karibia og på Sør-Amerikas nordkyst. Disse to gruppene er etterkommere av en større gruppe folk som europeerne ga navnet kariber. Det lever om lag 45 000 kalin’a i Venezuela (der kalt kariña), Guyana, Surinam, Fransk Guyana og Brasil (der kalt galibi), samt 3000 kalinago på øya Dominica i Karibia (2021). Med et visst unntak for de 34 000 i Venezuela lever alle i små og marginale bosetninger utenfor det moderne samfunnet.

Faktaboks

Også kjent som

kariber

Navnet

Da spanjolene begynte å legge under seg Karibia på 1500-tallet var øyene der og i områdene langs den søramerikanske kysten stort sett befolket av arawak- og karib-talende folkeslag. De sistnevnte ble oppfattet som mer krigerske blant annet fordi de var de tradisjonelle fiendene til de arawak-talende tainoene som spanjolene først kom i kontakt med. De ble kalt caribes, et ord som raskt ble synonymt med ‘menneskeeter’ ettersom de praktiserte rituell kannibalisme. Ordet ble også tatt i bruk i andre europeiske språk.

Denne navngivingen betydde også at andre grupper som ble oppfattet som uvennlige av kolonistene ble kategorisert som ‘kariber’ uten at det fantes noe klart slektskap mellom dem. I moderne engelsk og norsk har det således vært vanlig å snakke om ‘øy-kariber’ (kalinago) og ‘fastlandskariber’ (kalin’a) som om de egentlig var samme gruppe. Det er riktigere å tenke på dem som nært beslektet.

Levevis

Arkeologisk og lingvistisk kan kalin’a følges omtrent 2000 år tilbake til antatte opprinnelsessteder i Orinoco-deltaet og langs kysten av nåværende Fransk Guyana. Herfra har folkegruppen spredt seg over relativt store områder samt ut på øyene i Det karibiske hav. Samfunnene deres var og er svært egalitære, med liten politisk og religiøs organisering utover en høvding (dopooto) som baserte sin makt på storfamilien og personlig karisma. Det man hadde til felles, var forskjellige overgangsriter som typisk inkluderte ringdanser og sang. Kroppsmaling var vanlig.

Slekt ble regnet i farslinjen. Eksogami var vanlig. Det betød at en stamme eller storfamilie kunne «adoptere» kvinner og barn fra nabogrupper som ble slått i krig, mens mennene ble drept og fortært.

Fiske var hovednæringsvei. Kanoene kunne være både store og havgående og utstyrt med seil. Fangstredskapene var varierte og sofistikerte. Fisken ble spist både røkt, saltet og tørket. Jordbruket omfattet blant annet dyrking av mais, poteter, maniok, bønner, chili, tobakk og bomull. Den sofistikerte fangstteknologien og det fleksible familiemønsteret kan forklare karib-gruppenes raske spredning over store områder på kort tid.

Kolonihistorie

Kalinago
Europeisk tegning av «øy-kariber», kalinagoer, fra 1818.
Av .

Det har vært vanlig å tro at kalinago (‘øy-karibene’) som gruppe opprinnelig kom fra det søramerikanske fastlandet i århundret før 1500 og i ferd med å fortrenge de arawak-talende tainoene fra de små Antillene da Columbus kom. Indisiene på dette var foruten historiene om ‘krigerske kariber’ også fortellinger om hvordan kvinner og menn snakket ulike språk. Mennene snakket ‘karibisk’ og kvinnene en variant av arawak. Nyere forskning stiller seg skeptisk til teorier om en karibisk invasjon og peker på at språket kalinago er arawakisk (iñeri, som står ganske nært taino), mens ‘mannsspråket’ var en blanding av arawak og karib, et pidgin-språk, som ble benyttet i handelen med grupper på fastlandet.

Uansett var kalinago en liten gruppe som raskt ble desimert av europeiske sykdommer og kolonisering i form av at forskjellige europeiske makter (inkludert Danmark-Norge) anla sukkerplantasjer på øyene. Det medførte permanente strider mellom europeere og ‘karibene’. I 1660 ble det inngått en fredstraktat mellom kalinago-grupper og England og Frankrike om at kalinago skulle få øyene St. Vincent og Dominica og rømme de andre små Antillene. Traktaten ble imidlertid ofte brutt, på flere øyer ble urbefolkningen massakrert, og i 1763 erobret England både St. Vincent og Dominica.

Kalinago på St. Vincent, som i stor grad var blandet med rømte afrikanske slaver (maroner), ble til slutt deportert av engelske styrker til øya Roatan utenfor Honduras i 1795. Derfra har de også spredt seg til Belize og Guatemalas karibiske kyst. Deres etterkommere ble før ofte kalt ‘svarte kariber’, men kaller seg i dag garífuna (garinagu). På Dominica har dog en gruppe holdt stand hele tiden. De fikk et eget reservat av England i 1903. I 2015 skiftet reservatet navn fra Carib Reserve til Kalinago Territory.

Kalin’a

kalin'a
Kalin'a-barn i Bigi Poika, Surinam.

Med unntak av Venezuela er kalin’a-gruppene i Brasil, Fransk Guyana, Surinam og Guyana svært små og holder gjerne i vanskelig tilgjengelige områder hvor også andre urfolksgrupper bor, inkludert arawak-gruppen lokono. Man lever av fiske, fangst og jordbruk foruten turisme. I Venezuela lever om lag 4500 kariñaer i 25 landsbyer på slettelandet ved Orinoco (Llanos) hvor de har adoptert europeisk kvegdrift. En mindre gruppe holder til ved elva Cuyuni, som danner grensa til Guyana.

Språket (karib) er sterkt truet. Man regner med at det tales av rundt 7 400 mennesker hvorav 5 000 i Venezuela (tall fra 2009). Det er finnes ikke noen standard rettskriving. I Venezuela brukes imidlertid morsmålet i noen grad i grunnskolen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg