kapitulasjon (traktat)

Tanken bak slike avtaler var at statlig suverenitet og utøvelse av dette var sterkt knyttet til person og nasjonalitet. Personer som befant seg i utlandet, for eksempel i forbindelse med handel, kunne derfor forvente begrenset beskyttelse fra lokale myndigheter, og var avhengig av egen stat for beskyttelse. Da var det også naturlig at hjemstatens lover kom til anvendelse. Etter hvert som europeere bosatte seg i land med annen religion og rettstradisjoner enn den kristne, forsterket dette staters ønske om å få i stand avaler som sikret at egne borgere ble beskyttet av og vurdert etter egne regler og normer. I tillegg til jurisdiksjonsspørsmålet sikret avtalene blant annet religionsfrihet.

På 1900-tallet hadde de fleste europeiske landene slike avtaler med Tyrkia og de områdene Tyrkia kontrollerte, slik som Egypt og Tanger. Andre eksempler er britiske avtaler med Kina, hvor britene blant annet opprettet et eget domstolssystem for briter i Kina. Kinesere i Storbritannia fikk derimot ingen tilsvarende rettigheter.

Kapitulasjoner ble ette hvert sterkt fordømt av nasjonalistiske bevegelser ettersom det innebærer at staten oppgir jurisdiksjon på eget territorie, i strid med suverenitetsprinsippet. Avtalene ble derfor ansett å vitne om den ene parts underlegenhet. Avtalene mellom europeiske land og Tyrkia opphørte i forbindelse Lausanneavtalen i 1923, og Storbritannia og USA opphevet deres avtale med Kina i 1943. Bruken av slike avtaler er nå bortfalt.

• kapitulasjon (overgivelse)

• Britannica – capitulation