En kantor betegner opprinnelig en kirkesanger. Senere har kantoren også vært forsanger og leder av kirkesangen. I Den norske kirke i dag er kantoren kirkens organist, det vil si utøver av orgeltjenesten ved en kirke, og leder for menighetens kirkemusikalske virksomhet.

Faktaboks

Uttale
kˈantor
Etymologi
av latin ‘sanger’

Historikk

Ved fremveksten av domkapitlene ble kantoratet en viktig funksjon innenfor disse. På luthersk grunn ble kantortjenesten knyttet sammen med undervisning av latinskolens elever som gjorde sangtjeneste i kirken.

Av kantor ved en større kirke, eller med ansvar for musikken ved flere kirker, for eksempel Johann Sebastian Bach i Leipzig, ble det forventet at han selv komponerte musikken til kirkelig bruk (kantater osv.). Etter hvert overtok imidlertid organisten gjerne funksjonen som ledende kirkemusiker. I Norge forsvant kirkens behov for egen kantor i betydningen sangleder, særlig etter at det nye skolereglementet av 1809 flyttet ansvaret for sangtjenesten i kirken over til almueskolene.

I Norge

I Den norske kirke ble tittelen kantor tatt opp igjen i 1980-årene som betegnelse for organiststillingen, for å tydeliggjøre at menighetens kirkemusiker har et hovedansvar for all sang og instrumentalmusikk. I 1996 vedtok Kirkemøtet en ny tjenesteordning der kantor er normalbetegnelsen.

Kirkemøtet i 2015 vedtok at det skal være vigsling av kantorer. Frem til 2015 var vigsling av kantorer en fleksibel ordning som i stor grad ble praktisert med grunnlag i den enkelte kantor sitt eget ønske. Dersom en kirkemusiker ikke vil vigsles, løses dette ved at man under samme vilkår bruker arbeidstittelen organist og ikke kantor.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg