kantele

Kantele er svært gammel i Finland og sterkt knyttet til det finske nasjonaleposet Kalevala. Dette nasjonaleposet består av en rekke gamle kvad som folkeminnesamleren Elias Lönnrot hovedsakelig hadde samlet fra Karelen og som først ble utgitt i 1835–1836 og deretter i en endelig versjon fordelt på 50 sanger i 1849. I henhold til Kalevala ble den første kantele skapt av trollmannen Väinämöinen, og laget av kjevebeinet fra en kjempegjedde. Umiddelbart kunne Väinämöinen også spille på instrumentet.

Det finnes også et instrument som kalles jouhikantele (jouhikko) i Finland, men dette er en variant av de nordiske strykelyrene.

Den eldre kantele var stemt i en diatonisk skala og ble vanligvis spilt mens den lå i fanget på utøveren, som enten kunne knipse strengene med fingrene eller et plekter. Den moderne og noe større kantele, som fra ca. 1920 gjerne ble utstyrt med en kromatisk skala, plasseres vanligvis på et bord, men kan også henges i en snor rundt halsen eller stå på egne ben. Enkelte varianter av kantele har i tillegg fått utviklet tekniske løsninger som gjør at man kan heve eller senke de enkelte tonene, ikke ulikt den teknikken som man finner på moderne harper. I tillegg har man i dag begynt å produsere elektriske kanteler (e-kantele) med tanke på å kunne nå den yngre generasjonen av utøvere. Det laget imidlertid fortsatt eldre former for kantele med kun 5–7 strenger i Finland som enkelte utøvere fortsatt fortrekker å benytte.

Her i Norge er spesielt Sinikka Langeland fra Grue Finnskog kjent for sitt spill på kantele, som hun gjerne bruker til både å akkompagnere runesanger og norske folkesanger (kveding). I tillegg har Ove Berg ved Finnskogen kulturverksted utviklet et program for opplæring i kantelespill. En annen norsk musiker som benytter dette instrumentet er Tone Krohn fra Sandefjord.

• Musikk i Finland