Kantate er en vokalkomposisjon for kor, solister og orkester til bruk i kirkelige sammenhenger, ved minnefester, innvielseshøytider eller liknende. Kantater som brukes i forbindelsen med liturgien i gudstjenester kalles kirkekantater. Det finnes også sekulære kantater og kantater skrevet til spesielle anledninger, som for eksempel julekantater.

Faktaboks

Uttale
kantˈate
Etymologi
av latin ‘synge’

Historikk

Kantaten oppstod tidlig på sekstenhundretallet, samtidig med operaen og oratoriet. Blant kantate-komponistene i barokken finner vi Dietrich Buxtehude (cirka 1637–1707) og Johann Sebastian Bach (1685–1750). Bach skrev opp mot 300 kantater og cirka 200 er bevart. Hans kantater ble vanligvis skrevet for et orkester med seksjoner av strykere og obo, samt et akkompagnement av basso continuo, som supplerte musikken med en basslinje og en akkordprogresjon, spilt av minst et instrument, for eksempel cembalo eller orgel.

I den romantiske perioden ble kantater forbundet med kor til forskjell fra solosang, og musikken fikk et mer lyrisk preg enn i oratorier. Anton Bruckner komponerte flere kantater knyttet til forskjellige dager. Også komponister som Berlioz (Sardanapale, 1830), Mendelssohn (Lobgesang, 1840), Brahms (Rinaldo, 1869), Debussy (L’enfant prodigue, 1884) og Mahler (Das klagende Lied, 1878–1880) skrev kantater.

Blant komponister på nittenhundretallet og framover finner vi Carl Orff, med den kjente kantaten Carmina Burana (1935–1936). Andre komponister som skrev kantater er Heitor Villa-Lobo, Ralph Vaughan Williams, Bela Bartok, Arnold Schönberg, Anton Webern, Krzysztof Penderecki, Dave Brubeck, Benjamin Britten og Kurt Weill.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg