på 1600-tallet betegnelse på sangstykke som motsetning til sonate (instrumentalstykke). Fra 1700-tallet betegnelse på en komposisjon for kor, soli og orkester, bestemt til kirkelig bruk, ved minnefester, innvielseshøytideligheter o.l. Blant kantate-komponistene kan særlig nevnes D. Buxtehude og J. S. Bach. Av sistnevntes henimot 300 kantater er ca. 200 bevart.
kantate
- Uttale
- kantˈate
- Etymologi
- av lat. 'synge'