kammertone

I eldre tid varierte tonehøyden mye, og man skjelnet for eksempel mellom kammertone (for vanlig instrumentalmusikk) og kortone, som lå lavere av hensyn til sangere. Orgler ble imidlertid gjerne stemt høyere enn kammertonen, og begrepet kortone gikk over til å betegne en slik høy stemming. For å oppnå samme standard stemming for de forskjellige instrumenter, ble det i Frankrike i 1858 nedsatt en kommisjon som foreslo enstrøken a satt til 435 hertz, noe som fikk internasjonal tilslutning ved en kongress i Wien i 1885. Frekvensen gjaldt ved 15°C.

En internasjonal kongress i London 1939 hevet den standardiserte kammertonen til 440 hertz for enstrøken a ved 20°C. Dette ble i 1955 stadfestet av Den internasjonale standardiseringsorganisasjon ISO.

Mange orkestre bruker gjerne en enda høyere kammertone for å øke briljansen. For sangere kan dette føre til vanskeligheter. Eldre vokalmusikk kan være skrevet for en vesentlig lavere tonehøyde enn nåtidens. Det er derfor vanlig at fremføringer og innspillinger av vokalmusikk fra renessansen og barokken klinger et halvt eller et helt trinn lavere enn notert.

• tone
• stemming