betegnelse for retten til å besette (preste-)embete, se prest.
Historikk
Ifølge kirkeordinansen fra 1537 hadde herremennene kallsrett. På landet var det «de beste menn» som sammen med prosten kalte prester, i kjøpstedene borgermester og råd. Når menigheten i denne form hadde gitt innstilling, skulle superintendenten (biskopen) prøve og innvie, mens lensherren i kongens navn stadfestet utnevningen av presten. Da eneveldet ble innført, gikk kallsretten over til kongen, og prestene ble kongelige embetsmenn. En del adelige godsherrer beholdt likevel retten til å kalle prester (opphevet 1821).