corioliskraften

Corioliskraften, mer korrekt kalt corioliseffekten, beskriver hvordan en bevegelse, som er rettlinjet i forhold til et koordinatsystem i ro, avbøyes dersom koordinatsystemet roterer. Avbøyningen er ikke forårsaket av en reell fysisk kraft, men av rotasjonen.

På grunn av jordrotasjonen har et sted ved ekvator en fart østover på mer enn 400 meter per sekund, ved 60° bredde (Bergen–Oslo–Stockholm og så videre) over 200 meter per sekund, ved Nordpolen null.

Luft som på den nordlige halvkule blåser rett sørover, vil derfor etter hvert komme til jordområder som har stadig større fart østover. Sett fra bakken vil derfor vinden dreie stadig mer mot vest jo lenger sørover den kommer; på jordkartet lager vinden en høyresving. Vind som blåser rett nordover på nordhalvkulen, vil ha med seg sterk fart mot øst fra sørlige strøk. Lenger nord vil vinden derfor ha større fart mot øst enn jordoverflaten under den har, så sett fra bakken vil vinden dreie stadig mer mot øst jo lenger nord den kommer. På kartet lager vinden også nå en høyresving. Store luftstrømmer og havstrømmer på den nordlige halvkule vil dreie mot høyre. På den sørlige halvkule vil avbøyningen gå mot venstre.

For å beskrive denne effekten sett fra den roterende Jorden (se inertialsystem) innfører man en fiktiv kraft som årsak til retningsendringen. Den kalles corioliskraft, først beskrevet i 1835 av franskmannen Gaspard-Gustave Coriolis (1792–1843).

Også i vertikalretningen virker jordrotasjonens avbøyende kraft. Et legeme som beveger seg østover langs jordoverflaten, vil ha en tendens til å løfte seg litt, virke lettere, og omvendt i vestgående retning. Effekten er svært liten og avtar fra ekvator til null ved polene.

Ifølge Baers lov vil alle elver på den nordlige halvkule grave mer på høyre enn på venstre bredd, og omvendt på den sørlige. Mange store elver har derfor sletteland med forlatte løp til venstre, men en bratt kant på høyre bredd. I historisk tid har Indus og Eufrat flyttet seg langt til høyre, og ruinbyer ligger nå langt ute i ørkenen, mens de i gammel tid lå ved elvene.