næringsavtale mellom staten og jordbruket, inngått på grunnlag av hovedavtalen for jordbruket av 1950. Fastsetter maksimalpriser for jordbruksvarer, inklusive korn, samt andre økonomiske størrelser som påvirker jordbrukernes mulighet til å skaffe seg næringsinntekter. Det gjelder også inntekter fra annen jordbrukstilknyttet næringsvirksomhet, f.eks. bygdeturisme. Avtalen omfatter også tilskudd til velferdstiltak, som avløserordningen, forskning m.m. Varigheten av avtalen følger i prinsippet de store, toårige tariffavtalene ellers i arbeidslivet. Hovedavtalen inneholder bestemmelser om justeringsforhandlinger i avtaleperioden, og i praksis blir det ført selvstendige og fullstendige forhandlinger hvert år. Før 1950 ble tilsvarende forhandlinger ført uten noen formell hjemmel.
Avtaleparter er på den ene side staten ved Arbeids- og sosialdepartementet, på den annen side Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag i fellesskap. En embetsmann i Landbruks- og matdepartementet, for tiden departementsråden, leder forhandlingene. Også Finansdepartementet, Miljøverndepartementet og Statens landbruksforvaltning er representert i statens forhandlingsdelegasjon.
Forhandlingene gjennomføres i to faser. I den første fasen blir rammene for bøndenes inntektsutvikling fastlagt på basis av gjeldende landbrukspolitikk vedtatt av Stortinget. Resultatet av denne første fasen blir oversendt Stortinget for behandling gjennom en bevilgningsproposisjon. Den andre fasen går mer detaljert til verks i fordeling av penger og fastsetting av regelverk som ligger innenfor jordbruksavtalens område. Dersom de to jordbruksorganisasjonene ikke greier å stå sammen i forhandlingene, er statens forhandlingsleder tillagt rollen som megler. Fører meglingen ikke frem, er forhandlingene formelt brutt fordi jordbruket er definert som én part. Staten kan likevel velge å forhandle videre med en av organisasjonene. Det er ikke uvanlig at så skjer.
Dersom forhandlingene ikke fører til enighet med noen av partene, fremmer regjeringen et forslag for Stortinget, normalt basert på det siste reviderte tilbudet i forhandlingene. Forslaget er et totalt jordbruksoppgjør. Staten kan velge om den vil drøfte spørsmål knyttet til den andre, mer detaljerte fasen. I alle tilfeller skal begge organisasjoner ta del i gjennomføringen av avtalen, og jordbrukets egne organisasjoner skal bidra til den praktiske gjennomføringen av den. De tar også ansvar for å iverksette tiltak som på den ene side skal sikre produsentene avsetning for deres varer til omforente priser, og som på den annen side skal sikre markedet de varer som til enhver tid etterspørres. Omsetningsrådet, en del av Statens landbruksforvaltning, står sentralt i arbeidet for å skape balanse mellom forsyning og etterspørsel.
Det viktigste beregningsgrunnlaget for forhandlingene er jordbrukets totalregnskap og jordbrukets totalbudsjett, referansebruksberegninger og resultatkontrollen for gjennomføring av landbrukspolitikken. Dette materialet utarbeides av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) på vegne av Budsjettnemnda for jordbruket. Hvis det på grunn av overproduksjon ikke er mulig å oppnå den avtalte pris for et produkt eller en produktgruppe, bærer jordbruket som regel selv kostnadene ved markedsreguleringen.