språklig kriterium for forskjell mellom to typer av tostavelsesord i norske dialekter. Det historiske grunnlaget for jamvektsloven er at det i gammelnorsk var ulik lengde i roten av tostavelsesord. Rotstavelsen kunne være lang (eventuelt overlang) eller kort. Kort var den når en kort rotvokal hadde bare én konsonant mellom seg og vokalen i endestavelsen, f.eks. i infinitiv fara. Lang var den i alle andre tilfeller. Forskjellige typer av lengde er illustrert med infinitiver som bíta, kalla, kasta og den overlange rétta.
Virkning
Jamvektsloven går ut på at ord med kort rotstavelse beholdt den opprinnelige kvaliteten av utlydsvokalen, mens ord med lang rotstavelse fikk kvaliteten av endevokalen svekket til en trykklett -e (oftest -ə). Tre viktige ordgrupper hadde en slik kvantitetsstruktur i gammelnorsk at jamvektsloven kløyvde dem i to. Det var infinitiv av verb, med motsetninger som fara mot kaste, ubestemt form entall av svake hankjønnsord, med former som hana mot bakke, og ubestemt form av svake hunkjønnsord, med former som viku mot vise. De bevarte endingsvokalene -a og -u i substantivformene går tilbake på gammelnorske kasusformer utenfor nominativ. Hvilke gammelnorske former som de nynorske substantivformene med -e går ut fra, kan vi ikke se direkte når både gammelnorsk -a, -i og -u har utviklet seg til -ə i vedkommende dialekt.
Område
Virkningene av jamvektsloven kan spores i tekster fra 1200-tallet og delvis enda tidligere. Innenfor det norske dialektområdet er jamvektsloven gjennomført i østnorsk (Østlandet og Trøndelag), men ikke i vestnorsk eller nordnorsk. Grensen for jamvektsloven følger en linje som går mot nordvest fra Langesundsfjorden, sør og vest for Bykle i Setesdal og følger Langfjella videre. Nordafjells skiller den mellom Romsdal og Nordmøre. Virkningene av jamvektsloven blir gradvis borte i de sørlige bygdene i Nordland fylke, men den gir utslag så langt nord som Rana. Et svensk område går dialektgeografisk sammen med det østnorske området, der jamvektsloven virker. I utkantene av det norske området som har jamvekt, gjør jamvektsloven seg noe mindre gjeldende, særlig i substantiv. Den aller sørligste delen av Østfold har ikke jamvektsmål, men -e i alle infinitiver. Sammen med tykk l blir jamvektsloven regnet som det tydeligste kjennemerket på østnorsk. Den kløyvde infinitiven, som er et utslag av jamvektsloven, har vært og er alternativ form i norske skriftnormaler, både i nynorsk og bokmål, men er ikke lærebokform i dag.