indisk religion, grunnlagt av Vardhamana på 500-tallet f.Kr. Utgangspunktet for jainismens tidsregning dateres til år 527 f.Kr, da grunnleggeren Vardhamana (Mahavira) oppnådde nirvana i en alder av 72 år. Jainismen er aldri blitt utbredt utenfor India; religionen har (1999) ca. 6 mill. tilhengere som kalles jaina (av jina, 'seierherre'), en av grunnleggerens ærestitler. Tidligere hadde jainismen betydelig utbredelse, og en rekke vest- og sørindiske dynastier var tidvis jainistiske. Fra 1000-tallet e.Kr. førte den hinduiske renessanse i Sør-India til tilbakegang for jainismen; lokale, men ofte voldsomme forfølgelser (shivaitter i sør, islam i nord) styrket denne tendens i de følgende århundrer.
Selv om jainaene utgjør en tallmessig liten gruppe, gjør de seg sterkt gjeldende i det indiske økonomiske og kulturelle liv. Mange er forretningsmenn og bor i Indias storbyer; for øvrig er jainaene konsentrert i to områder: Gujarat (Kathiawarhalvøya) og Rajasthan i vest og Karnataka i sør, med et viktig senter i Sravana Belgola. Denne fordelingen tilsvarer inndelingen i to hovedsekter: shvetambara ('hvitkledte') i nord, digambara ('luftkledte', dvs. nakne) i sør. Skillet mellom sektene er gammelt (endelig formulert i år 79 e.Kr.), men er ikke av dyptgående art.
Opprinnelse
Jainismens grunnlegger er Vardhamana, en noe eldre samtidig av Buddha, og fra samme adelsmiljø i den østre delen av Gangessletta. Da han var 30 år, forlot han sitt hjem for å leve som omvandrende asket, i likhet med Buddha; men i motsetning til Buddha understreket han hele sitt liv betydningen av faste og streng askese, noe som har satt sitt preg på jainismen helt til våre dager. Han virket som religiøs lærer i 42 år, og døde sannsynligvis i 477 f.Kr. Ettertiden gav ham titlene jina, mahavira ('storhelt') og tirthamkara ('vadestedbereder'). I sterkere grad enn Buddha har han preg av religiøs reformator, idet han skal ha reorganisert en munkeorden grunnlagt av en viss Parshva ca. 250 år tidligere. Parshva antas å være en historisk figur, derimot ikke rekken på 22 forgjengere som sammen med Parshva og Vardhamana av jainaene regnes som vår tidsalders 24 vadestedberedere, dvs. allvitende lærere.
Lære
Jainismens lære har en rekke særtrekk i forhold til buddhismen og andre indiske filosofiske systemer. Det skjelnes skarpt mellom sjel og materie. Materien består av ørsmå partikler (atomer). Sjel (jiva) har ikke bare mennesker og dyr, men også insekter og planter. Sjelene er uendelig mange, evige og identiske; de er karakterisert ved bevissthet. Gjennom kontakt med materien blir de imidlertid bundet, og erfarer smerte. Denne kontakten har form av handling, karma, som i jainismen tenkes som en form for materie som sies å «flyte inn» i legemet og tilhylle og binde sjelen.
Frelsen nås ved å oppheve denne forbindelsen mellom sjel og materie, og dette skjer ved å eliminere den karma som allerede «kleber seg til» sjelen, og å hindre ny karma i å trenge inn. Denne frelsesprosessen krever en strengt asketisk livsførsel og nøye overholdelse av en rekke bud, spesielt påbudet om ahimsa, det å ikke skade noe levende vesen. Viktigere er imidlertid den indre disiplin, nemlig eliminering av alt begjær og all egenvilje. Det har helt til våre dager forekommet at et asketisk munkeliv er blitt avsluttet med frivillig faste til døden.
Når den er befridd fra materien i form av karma, stiger sjelen opp til det øverste punkt i universet, der den nyter allvitenhet og lykksalighet i evighet. Jainismen regner seg som strengt ateistisk, idet enhver forestilling om en gud forkastes; imidlertid anerkjenner den eksistensen av enkelte guddommer, men de er ikke allvitende og kan bare gi visse verdslige fordeler.
Munkeordenen som Vardhamana reorganiserte, omfatter, på samme måte som buddhismen, også nonner, og blir underholdt av legfolket. Munker og legfolk har i sterkere grad enn i buddhismen vært knyttet sammen ved felles regler for livsførsel, noe som sammen med jainaenes meget konservative holdning i lærespørsmål kan ha bidratt til at jainismen har kunnet overleve til våre dager.
Arkitektur og kunst
Selv om det ikke kan sies å eksistere en egen jainastil i indisk arkitektur og kunst, har jainismen frembrakt et stort antall til dels betydelige minnesmerker. Et særegent trekk ved jaina-arkitekturen er de såkalte tempelbyer, store tempelkomplekser på toppen av hellige fjell. I nord kan nevnes templene på fjellet Abu (sørlige Rajasthan) med det berømte Vimala-tempelet i hvit marmor, samt Girnar og Satrunjaya-toppene (Kathiawarhalvøya). Dette er gamle religiøse sentre, men få av de eksisterende templer er eldre enn 1400-tallet, og de fleste er atskillig yngre. Ved Sravana Belgola i Karnataka (Sør-India) finnes en lignende gruppe templer fra 1100-tallet på Chandragirifjellet, og på det nærliggende Indrabhettafjellet står en kolossal monolittisk statue av Gommata, en av «vadestedberederne», hugd ut av selve fjellet (gneis) i 983 e.Kr.; statuen rager 56 fot i været og kan sees i mange mils omkrets. En rekke andre monolittiske figurer finnes rundt om i Karnataka (Karkala, Yenur osv.).
Generelt er jainatemplene preget av et enkelt ytre, uten det mylder av figurer av guder og fabeldyr som man ofte finner i hindutemplene; innvendig domineres rommet av store statuer av «vadestedberederne» fremstilt som unge menn, nakne og uten utsmykning, oftest i en oppreist, ubevegelig stilling. Slik gir templene et inntrykk av askese og bortvendthet fra verden, noe som er grunnleggende i jainismens lære.
Når det gjelder malerkunst, kan miniatyrkunsten fremheves. Spesielt fra Vest-India er det bevart mange eksempler på en blomstrende miniatyrskole fra og med 1000-tallet e.Kr.