Hebraisk- og jiddischspråklig litteratur
Den etterbibelske jødiske litteraturen med jødisk religion og kultur som emne hadde fortsatt tilknytning til Palestina (Israel), men diaspora-litteraturen tok også preg av den omgivende kultur og benyttet delvis dens språk. I århundrene omkring Kristi fødsel var den hellenistiske innflytelsen sterk (Septuaginta-oversettelsen, filosofen Filo, historikeren Flavius Josefus). Filo forente jødisk tradisjon og troen på guddommelig åpenbaring med gresk rasjonalistisk tenkning. I de følgende 1500 år var den rabbinske litteraturen fremtredende, oftest i tilknytning til Talmud. Misjna var skrevet på hebraisk, Gemara på arameisk. En tid etter Misjna kom et tillegg, Tosefta. Fra samme periode stammer fortolkninger til visse bibelavsnitt (midrash).
På 600–700-tallet skrev de talmudlærde Eliasar Kalir og Jannaj dikt som lever videre som hymner; omtrent 800 dikt av sistnevnte kom for dagen i 1896. Fra tiden 600–1038 (den gaonske periode) finnes traktater og responsa; de siste, forespørsler til og svar fra rabbinske autoriteter, er en sjanger benyttet helt frem til vår tid. Gaonen Saadia ben Josef oversatte Bibelen til arabisk med kommentarer, og beskjeftiget seg med religionsfilosofi, hebraisk grammatikk og Talmud-kommentarer. De viktigste kommentarer til Bibelen og Talmud skapte imidlertid Rashi (eg. rabbi Schlomo (ben) Jitzchak, 1040–1105) i Troyes i Nord-Frankrike. På 1100- og 1200-tallet kom de såkalte tosafister i Rhinen-området med bemerkninger til Rashis kommentarer.
Fra den arabisk-jødiske kulturkrets i Spania utgikk Moses Maimonides (1135–1204), Josef ben Efraim Karo, og den store dikter og filosof Jehuda ha-Levi (ca. 1075–1141). Religiøse dikt av ham og av Salomon ibn Gabirol (1000-tallet) er tatt opp i jødisk liturgi. Gabirols filosofiske hovedverk, Livets kilde, et nyplatonsk arbeid, er skrevet på arabisk. Han hørte med til kretsen omkring Samuel ha-Nagid (993–1055), som skrev dikt og en Talmud-innledning. Emner for Moses ibn Esra er livets skjønnhet, vennskap og kjærlighet. Hans samtidige, Abraham ibn Esra (1092–1167) skrev dikt, religiøse hymner, grammatiske, filosofiske og astronomiske verker, foruten en kritisk bibelkommentar. Isak Arama (ca. 1420–94) er mest kjent for Akedat Jitzchak, en filosofisk og allegorisk kommentar til Isaks ofring.
I Sør-Frankrike virket grammatikeren David Kimchi, som opprinnelig var fra Spania. En annen hebraisk filolog var Elija Levita; hans verker ble banebrytende også for jiddisch. Til den jødiske litteratur hører også en rekke prekensamlinger, moralske læresetninger, visdomsord, leveregler, testamenter (skrivelser fra far til barn, lærer til elev), fabler og religiøse hymner. Det moralfilosofiske verket Messilat Jesharim (De rettskafnes vei) av den italienskfødte Moses Chajim Luzzatto (1707–47) vant stor utbredelse blant tilhengere av hasidismen i Øst-Europa på 1700-tallet. Moses Mendelssohn ble 1700-tallets mest fremtredende jødiske forfatter og opplysningsfilosof.
Jiddisch litteratur har røtter tilbake til høymiddelalderen. Emnene var både religiøse og verdslige. Fra slutten av 1500-tallet finnes bibelske dramaer. På 1800-tallet oppstod i Øst-Europa en litteratur som fremmet sosialistiske og sionistiske tanker. Frem til 1940 opplevde jiddisch litteratur og presse en blomstringstid. Mange ville opphøye jiddisch til nasjonalspråk, men med sionismens fremvekst fikk også hebraisk en større betydning som litterært språk. Flere forfattere benyttet begge språk, blant dem Mendele Mocher Seforim (pseudonym for Scholem Jacob Abramovitsj, 1835–1917) og Isak Leib Perez (1852–1915). Bokkolportøren Mendele gjengir i sine populære bøker på jiddisch det jødiske miljø med alvor og humor, medfølelse og refsende satire. Humoristen og samfunnssatirikeren Scholem (Shalom) Aleichem (pseudonym for Scholem Rabinowitz, 1859–1916) skrev nesten samtlige av sine bøker på jiddisch. En del av hans forfatterskap er kjent også i den vestlige verden (melkemannen Tevje). Disse tre regnes som grunnleggerne av moderne jiddisch litteratur.
1900-tallet
Flere jødiske forfattere utvandret på 1900-tallet, de hebraiskspråklige mest til Palestina (se Israel II, litteratur), de jiddischspråklige oftest til USA. Best kjent av de sistnevnte er Schalom Asch og brødrene Israel Joshua Singer og Isaac Bashevis Singer; sistnevnte fikk Nobelprisen i litteratur 1978. I årene etter den første verdenskrig dominerte prosaen, men poesien, særlig den ekspresjonistiske, økte i omfang. Den var rik på motsetninger og merket av omveltningene etter krigen. Jiddisch utviklet seg til et rikt litterært språk. Mange jiddische forfattere i Sovjetunionen trodde på vekstvilkår for en sekularisert jødisk kultur, bl.a. teateret, men ble skuffet over utviklingen etter 1930. Flere av de fremste forsvant eller ble brakt til taushet, som f.eks. Mose Kulbak, og lyrikerne Izi Charik, David Hofstein, Leib Kvitko, Itzik Fefer og Perez Markisch og prosaforfatterne David Bergelson og Pinchas Kahanowitsj (kjent som Der Nister).
Mellomkrigstiden
Mange diktere av ulike retninger fremstod i mellomkrigsårene i de baltiske land og Polen, hvorav flere ble nazismens ofre. Blant de mest kjente var lyrikeren Itzik Manger, som overførte bibelske karakterer og handlinger til østjødisk miljø; Miriam Uljanova (religiøs lyrikk), Chaim Grade, Aaron Zeitlin (lyrikk og drama) og den litterære Unge Vilna-gruppen fra 1930-årene. Bare få verker skapt av forfattere som var sperret inne i ghettoene under den annen verdenskrig, ble bevart. Itzchak Katzenelson fortsatte sitt forfatterskap på hebraisk og jiddisch både i ghettoen og konsentrasjonsleiren og fullførte 1944 Sangen om det myrdede jødiske folk.
USA, særlig New York, ble fra ca. 1900 et nytt sentrum for jiddisch litteratur. Mange av forfatterne var innvandrere (David Pinski, Ossip Dymow, Abraham Reisen). Nye litterære retninger og amerikanisering gav forfatterne et særpreg i tillegg til den østeuropeiske bakgrunn. I romaner skildret de emigrantenes tilværelse i storbyen som fattige industriarbeidere, blandet med en lengsel til det opprinnelige hjemsted. Fra 1920- og 1930-årene kan nevnes Joseph Opatoschu, Zalman Schneour, Lamed Schapiro og I. J. Singer. Etter den annen verdenskrig har flere jødiske forfattere i USA villet reise et monument over en jødisk verden som ble borte, den såkalte charbun-litteraturen ('undergangs-'), som i Jehiel Jeshaia Trunks sjubindsverk om Polen, I. B. Singers romaner og i Chaim Grades prosa og poesi med minner fra Vilna.
Moderne hebraisk lyrikk hadde sitt utspring i opplysningsperioden på 1700-tallet. Blant velutdannede jøder hadde hebraisk større litterær prestisje enn jiddisch, mens jiddisch, særlig i Øst-Europa, ble ansett for å være mer egnet til å uttrykke moderne strømninger, inntil bl.a. Ben Jehuda fornyet det hebraiske språket. Til dem som benyttet hebraisk hørte i Russland Isak Bär Levinsohn og i Litauen poetene Abraham Bär og Micha Josef Lebensohn, Juda Leib Gordon og Abraham Mapu. Juda Leib Gordon (1831–92) benyttet bibelske emner, og skrev senere også om pogromene i 1881. Abraham Mapu (1808–67) ble den første som skrev hebraiske romaner (historiske og sosiale samtidsskildringer). Omstillingen til å skulle beskrive et moderne miljø skapte stilistiske og språklige vanskeligheter for ham, men han bante samtidig veien for neste generasjons østeuropeiske diktere som Peretz Smolenskin og Reuben Ascher Braudes.
Etter 1880 fikk naturalismen sitt gjennombrudd med Moses Leib Lilienblums forfatterskap. For Lilienblum måtte kampen for frihet til slutt føre til sionisme, men han avviste kulturnasjonalismen hos Ascher Ginzberg (Achad Haam) som urealistisk. Ginzberg så i sionismen en tilbakevenden til den nasjonale idé, det nasjonale hjemland som et åndelig sentrum for jøder verden over, som skulle lede til en nasjonal kulturell renessanse. Han skapte det moderne hebraiske essay.
I Warszawa omfattet den impresjonistiske gruppen foruten Isak Perez diktere som David Frischmann (bibelske legender) og Micha Josef Berdyczewski, som ofte skildret jøder som ville ut av barndommens trange verden, men ikke maktet det på grunn av familiebånd, gruppefølelse, skyldfølelse. Også Mordechai Ze'ew Feuerberg (1874–99) skildret den tragedien tapt tro medfører. Med Chaim Nachman Bialik nådde den hebraiske diktning i Europa et høydepunkt.
I USA startet den moderne hebraiske litteratur etter 1870 med diktere innvandret fra Øst-Europa; Gerson Rosenzweig var en av de betydeligste av disse. 1918–40 var New York og Israel sentre for hebraisk litteratur. Et tredje sentrum i Tyskland gikk til grunne i 1930-årene.
Jødisk litteratur på nasjonale språk
På 1800- og 1900-tallet har mange jødiske forfattere benyttet språket i det landet de bor i. Av disse har Paul Heyse, Henri Bergson, Boris Pasternak, Nelly Sachs, Saul Bellow og Josif Aleksandrovitsj Brodskij mottatt Nobelprisen i litteratur. Blant kjente forfattere på 1900-tallet skal ellers nevnes de tyskspråklige Max Brod, Martin Buber, Karl Emil Franzos, Lion Feuchtwanger, Franz Kafka, Arthur Schnitzler, Max Tau (til Norge 1938), Jakob Wassermann, Franz Werfel og Stefan Zweig.
På fransk skrev Henri Leon Bernstein (dramatiker), Albert Cohen, Edmond Fleg, André Maurois, André Schwarz-Bart og Elie Wiesel; på engelsk (Storbritannia) Israel Zangwill, Louis Golding og Arnold Wesker.
I 1930-årene var Ludwig Lewisohn et kjent navn i USA. Samfunnsforhold og menneskelige problemer er kommet i fokus i etterkrigstidens litteratur, men den jødiske bakgrunn kan bidra til å nyansere og forsterke temaene. Andre emner er amerikansk antisemittisme, holdningen til religion, det jødiske fellesskap og sionismen, i en rekke romaner også jødeforfølgelser under den annen verdenskrig og tidligere. Til denne forfattergenerasjon hører Saul Bellow, Bernard Malamud, Chaim Potok, Philip Roth, Leon Uris, Herman Wouk, og i noen grad dramatikeren Arthur Miller.
To norske jøder har skildret oppholdet i konsentrasjonsleirene: Moritz Nachtstern (Falskmynter i blokk 19) og Herman Sachnowitz (Det angår også deg). Leo Eitinger utgav arbeider i forbindelse med medisinske undersøkelser av overlevende fra konsentrasjonsleirene. Eva Scheer har behandlet jødiske emner skjønnlitterært. Jødiske innslag i svensk diktning finner man bl.a. hos Oscar Levertin. Meir Aron Goldschmidt og Henri Nathansen er de to mest kjente dansk-jødiske forfattere.
Av forfattere som har bearbeidet jødisk tematikk i 1980- og 1990-årene nevnes Péter Nádas, Imre Kertész og Miklós Vámos i Ungarn, Marek Halter og Fania Fenelon i Frankrike, Ida Fink i Tyskland, Danilo Kiš og Aleksandar Tišma i Jugoslavia, Leonard Cohen og David Levine i Canada.