Christian 5s norske lov 1687 (og den danske 1683) bekreftet forbudet mot jøders adgang og gjeldende praksis om at de i enkelttilfeller hadde adgang mot «særdeles leidebrev». Loven fastsatte tusen riksdaler i bot for dem som overtrådte forbudet, og belønning til den som angav en jøde. Loven gjaldt ikke de sefardiske jøder, som ved kongebrev av 1657 og senere fikk rett til å ferdes fritt i kongens riker og drive handel der.
Bare få jøder kom til Norge før 1814. Grunnlovens § 2 medførte i den form den ble vedtatt i 1814 absolutt innreise- og oppholdsforbud for jøder i riket. I Danmark hadde man i 1814 tatt avgjørende skritt henimot jødenes borgerlige likestilling (de siste innskrenkninger ble opphevet 1850). I 1830-årene fant den norske regjering det hensiktsmessig å ta opp leidebrevpraksisen fra før 1814, og i 1844 bekreftet Justisdepartementet portugisjødenes frie adgang. I 1839 sendte Henrik Wergeland forslag til Stortinget om å oppheve forbudet i § 2, et spørsmål han hadde utredet bl.a. i Indlæg i Jødesagen og arbeidet for gjennom andre opplysningsskrifter og presseinnlegg, foruten ved sin diktning (Jøden, Jødinden). Det nødvendige 2/3 flertall ble oppnådd først i 1851. Bestemmelsene i Christian 5s lov ble opphevet. Jødene ble innrømmet fulle borgerlige rettigheter og likestilt med kristne dissentere.
Den første mosaiske trosbekjenner tok fast bopel i Norge 1852. De fleste slo seg ned i Kristiania og Trondheim, der det ble dannet menigheter i henholdsvis 1892 og 1905. 1917 ble det opprettet en jødisk menighet nummer to i Kristiania (Den Israelittiske Menighet); de to bygde og innviet synagoger henholdsvis 1920 og 1921. Synagogen i Trondheim ble innviet 1925. Den Israelittiske Menighet gikk inn i Det Mosaiske Trossamfund igjen i 1939.
I 1920 bodde 1457 jøder i Norge. Ved den tyske invasjonen 9. april 1940 hade antallet økt til over 1800 (herav ca. 300 flyktninger fra Tyskland og tyskokkuperte områder). Omtrent halvparten rømte til Sverige under okkupasjonen. Ca. 770 jøder ble deportert fra Norge til tyske tilintetgjørelsesleirer under krigen; bare 34 overlevde. Et minnesmerke over norske Holocaust-ofre ble avduket på Akershusstranda i Oslo i 2000.
Ifølge folketellingen i 1946 oppgav 559 at de var mosaiske trosbekjennere, i 1950 836. I mellomtiden hadde vel 500 displaced persons kommet til landet, men omtrent halvparten forlot landet etter få år, de fleste til Israel. Tallet på mosaiske trosbekjennere i Norge (2009) er ca. 2000. Se Det Mosaiske Trossamfund.
I forbindelse med Norges tilslutning til Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (1995) fikk jøder status som en av fem nasjonale minoriteter i Norge (sammen med kvener, skogfinner, roma/sigøynere og romani/tatere) fra 1998. I 1997 ble det åpnet et jødisk museum i synagogen i Trondheim, og i 2008 åpnet et jødisk museum i den tidligere synagogen i Calmeyers gate i Oslo.
Øvrige nordiske land. I Danmark er tallet på jøder ca. 7000–8000 (2009), i Sverige ca. 18 000. Polske jøder var kommet til disse landene sist i 1960-årene, 1500 til Danmark og ca. 2500 til Sverige. Av de 478 som i 1943 ble deportert fra Danmark til Theresienstadt, døde 55, mens 7220 av jødisk herkomst reddet seg over til Sverige. I 1930 levde ca. 6000 jøder i Sverige, 1946 22 000. Vel 13 000 overlevende jøder fra konsentrasjonsleirene var kommet dit i 1945, de følgende år ytterligere et par tusen: ca. 4000 tilhørende disse kategorier har forblitt i Sverige. Siden 1775 hadde mosaiske trosbekjennere hatt adgang til Sverige, men bare til enkelte byer. Fra 1860 fikk jødene rett til å slå seg ned overalt i riket, og i 1870 ble den fulle emansipasjon gjennomført.
I Finland fikk jødene borgerlige rettigheter først i 1918. De utgjorde i 1939 ca. 2000, i 1946 1800. Siden 1950 har mange utvandret til Israel. 2009 var det til sammen ca. 1300 medlemmer i de to menighetene i Helsinki og Turku.