Ingen politisk bevegelse var gjennomsyret av en så voldsom antisemittisme som den tyske nasjonalsosialismen, og intet sted ble tiltakene satt i verk så systematisk som i Tyskland og de tyskokkuperte land. Reaksjonære organisasjoner startet voldsgjerningene alt i 1920-årene, noe som blant annet resulterte i mordet på utenriksminister Walther Rathenau. Hitlers propaganda grep folk, men få forestilte seg at NSDAPs antisemittisme skulle kuliminere i utryddelse. På boikottdagen 1. april 1933 ble jødiske foretak merket, og 10. mai ble bøker av jødiske forfattere brent. Arierparagrafen ble innført, jødiske leger fratatt sykehuspraksis, embetsmenn avsatt, pensjoner nektet, kunstnere forbudt å opptre, kvoteordning innført ved universiteter og skoler, pressen og forlagene «renset». Nürnberglovene 1935 fratok jødene statsborgerlige rettigheter og forbød ekteskap mellom «ariere» og jøder. De samme lover ble innført i Østerrike ved den tyske innmarsj 1938, et halvt år senere i Sudetlandet. Den 9.–10. november fulgte den såkalte «Krystallnatten». 91 jøder ble drept, hundrevis av synagoger ble brent eller sprengt, mange hjem ødelagt og minst 30 000 jøder brakt til konsentrasjonsleirer og tvangsarbeid. Jødene ble ilagt en milliardbot, og deres firmaer ble overlatt til ariere. De fikk ikke vise seg i parker, badeanlegg og forlystelsessteder. I 1938 gjennomførte også Mussolini raselover, men håndhevet dem moderat.
Før krigsutbruddet 1939 hadde omtrent halvparten av jødene i Tyskland emigrert, men mange av disse falt i tyskernes hender i de stater som ble okkupert. Etter innmarsjen i Polen ble 450 000 jøder i og omkring Warszawa samlet i en ghetto, der de gjenlevende 40 000 i april 1943 gikk til åpent opprør mot tyskerne og holdt ut i vel en måned. Også andre steder ble ghettoer opprettet. Jøder ble sendt til «arbeids»leirer i Lublin-distriktet. Propagandaen gav jødene skylden også for denne krigen. Etter angrepet på Sovjetunionen ble jødeforfølgelsene intensivert, og spesialavdelinger av SS og Gestapo likviderte systematisk den jødiske befolkningen. Hundretusener omkom på denne måten. Tallet på jøder fra Kijev drept ved Babij Jar 29. og 30. sept. 1941 var 33 791. For hele tidsrommet til høsten 1943 er ofrenes antall anslått til 100 000, de fleste jøder.
Planen om en «endgültige Lösung» av jødespørsmålet ble vedtatt på Wannsee-konferansen 20. januar 1942. Alle jøder i tyske og tyskokkuperte land skulle transporteres til tvangsarbeids- og tilintetgjørelsesleirer i Polen: Majdanek, Birkenau, Auschwitz, Treblinka m.fl. Den mest beryktede i Tyskland ble Bergen-Belsen. Brakketilværelsen var helsenedbrytende, arbeidsbyrden umenneskelig, kosten minimal. Etter få måneder stupte de fleste av utmattelse eller ble tatt av dage. Avlivningsmetodene varierte: Massehenrettelser med mitraljøser, kvelning ved avfallsgasser fra motorer og endelig fra 1942 gasskamre, som gjorde det mulig å likvidere titusener hver dag. Auschwitz kunne ta imot 4–5 fullastede transporter daglig. Alle eldre, barna og mange kvinner ble sendt direkte til gasskamrene, de øvrige til selve leiren som slavearbeidere, bl.a. for tyske firmaer. Før transporten var jødene blitt fratatt alt de eide, bl.a. som «betaling» for transporten. Før gassingen måtte ofrene kle seg nakne. Forut for kremeringen i store ovner (noen steder ved bålbrenning) ble gullplomber trukket ut av tennene og håret klipt og brukt til madrasstopp. Slik myrdet tyskerne ca. 6 millioner av Europas 9,7 millioner jøder (tyskerne hadde anslått sistnevnte tall til 11 millioner). I Tyskland fantes i 1945 bare 20 000 tyske jøder igjen. Av Polens 3,3 millioner omkom ca. 90 %, likeledes 90 % i Litauen og Latvia, 80 % i Jugoslavia, Tsjekkoslovakia og Hellas. Langt over en million jøder omkom i Sovjetunionen. I vest ble Nederland hardest rammet, tallet sank der fra 150 000 jøder i 1939 til 30 000 etter krigen. Jødeforfølgelsene (folkemord) ble viktige anklagepunkter under Nürnbergprosessene og i krigsforbryterprosesser i en rekke land. Mest kjent er Eichmann-saken i Jerusalem (1961). Slike prosesser ble ført frem til slutten av 1990-årene.
I Norge forlangte Gestapo i mai 1940 medlemslister av de to jødiske menighetene (Oslo og Trondheim), og jødenes radioapparater ble beslaglagt. Da tyskerne angrep Sovjetunionen, ble flere jøder arrestert, først i Nord-Norge, deretter i Trondheim vinteren 1941/42 og under unntakstilstanden oktober 1942. Den store arrestasjonsbølgen fulgte 26. oktober–26. november. Ved forordning fra Quisling-myndighetene i januar 1942 fikk jødene J stemplet i legitimasjonskortet. I mars ble grunnlovsforbudet (§ 2) gjeninnført. Ved lov av 26. oktober samme år ble jødenes formuer beslaglagt, og meldeplikt ble innført 17. november (også for såkalte halv- og kvartjøder). De mennene som var blitt arrestert 26. oktober, ble ført til Berg-leiren ved Tønsberg; de fleste av disse ble 26. november transportert fra Oslo med skipet «Donau», sammen med kvinnene som nå ble arrestert. 532 fulgte med «Donau». En Grini-transport gikk samme dag (samt en uken før); en gruppe på 158 ble deportert 24. februar 1943. Enkeltdeportasjoner forekom helt frem til høsten 1944. I alt ble ca. 760 deportert; bare 25 av disse overlevde. Det samlede antall jødiske krigsofre var 758. Av de ca. 1800 jøder som befant seg i Norge 9. april 1940 (over 300 av dem flyktninger fra Mellom-Europa) reddet vel halvparten seg over til Sverige, men ikke alle vendte tilbake til Norge etter krigen.
Anbefalte lenker
Anbefalt litteratur
Benz, Wolfgang: The Holocaust, 1999. Finn boken i bibsys.
Browning, Christopher: The path to genocide. Essays on launching the final solution, 1992. Finn boken i bibsys.
Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket og Einhart Lorenz: Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, 2005. Finn boken i bibsys.
Friedländer, Saul: Nazi Germany and the Jews (Bind 1 og 2), 1997-2007. Finn boken i bibsys.
Kershaw, Ian: The Nazi dictatorship. Problems and perspectives of interpretation, 2000. Finn boken i bibsys.
Lorenz, Einhart: Veien mot Holocaust, 2003. Finn boken i bibsys.