ironi

Ironi har vært omtalt innenfor klassisk retorikk i mer enn 2000 år. Den romerske retorikeren Quintilian (35–100 evt.) forklarer ironi som at man forstår noe som er det motsatte av det som faktisk sies. Ifølge dette synet er ironi å si én ting, men å kommunisere det motsatte.

Begrepet ironi stammer fra den greske, komiske skikkelsen Eiron, som gjennom kløktighet og forstillelse stadig overvinner den skrytende Alazon. Det er dette som er bakgrunnen for den sokratiske ironien i Platons dialoger. Sokrates (cirka 470–399 fvt.) gir inntrykk av uvitenhet og ydmykhet og stiller tilsynelatende tåpelige eller opplagte spørsmål til sine samtalepartnere. Hans hensikt er derimot å vise hvordan de i realiteten vet mindre enn ham selv; for Sokrates er dette et redskap for å fjerne falsk eller innbilt viten slik at sann innsikt blir mulig.

For Johan Frederik Schlegel (1765–1836) er den romantiske ironien en poetisk refleksjon – det vil si bevegelsen i den stadige skapelsen og ødeleggelsen av illusjoner. For filosofiens del består denne ironien i at den på den ene siden skaper idealer og på den andre siden betviler deres eksistens, uten at den er i stand til å overskride en slik paradoksal situasjon.

I Om Begrebet Ironi fra 1841 betegner Søren Kierkegaard ironi som «uendelig, absolutt negativitet» fordi den negerer alt i kraft av noe høyere som ikke finnes. Senere i Kierkegaards forfatterskap får begrepet en annen betydning og betegner en eksistensmåte mellom det estetiske og etiske stadium.

Ironi er ett av de fenomenene som studeres innenfor pragmatikken. Her søker man blant annet å forstå hva ironi er og hvordan det er mulig for mottakeren å komme fram til meningen med en ironisk ytring.

Det finnes ulike pragmatiske teorier om ironi. Språkfilosofen Paul Grice var en av de første som påpekte at ironi er noe annet enn å bare si det motsatte av det man mener. En annen pragmatisk innfallsvinkel til ironi er det som kalles pretence theory.

Relevansteorien sier at ironi er det å si noe som noen har hevdet, hatt en forventning om, eller kunne tenkes å si, og å implisitt formidle at man tar avstand fra dette. Ifølge denne teorien kommer mottakeren fram til den intenderte meningen ved å beregne hva som kan være relevante tolkninger i ytringssituasjonen.

I tolkningen av ironiske ytringer spiller konteksten en viktig rolle, for eksempel ordvalg, talerens intonasjon, ansiktsuttrykk og det mottakeren vet om avsenderen og om verden ellers.

Ironi kan lett kan misforstås. Det er typisk ett av de siste pragmatiske fenomenene som barn lærer seg.

• satire
• Sokrates
• Søren Kierkegaard
• paradoks
• pragmatikk

• Currie, G. (2006). Why irony is pretence. The architecture of the imagination, 111-133.
• Fuchs, J. (2023). 40 years of research into children’s irony comprehension. A review. Pragmatics and Cognition, 30(1), 1–30. doi:10.1075/pc.22015.fuc
• Grice, H. P. (1978). Further notes on logic and conversation. I P. Cole (Red.), Syntax and semantics vol. 9: Pragmatics, 113–128. Academic Press.
• Quintilian (Butler, H. E., oversetter). (1966). Institutio Oratoria. Loeb Classical Library. Heinemann.
• Turner, G. W. (1973). Stylistics. London: Penguin Books.
• Wilson, D. & Sperber, D. (2012). Explaining irony. I D. Wilson & D. Sperber (red.) Meaning and Relevance, 123–145. Cambridge University Press.