begrep som omfatter studiet av staters utenrikspolitikk og forholdet mellom internasjonale politiske aktører. Bør skilles fra uttrykket "internasjonale relasjoner" som markerer en bredere kategori der både internasjonal politikk og alle andre internasjonale forbindelser er med. Merk at "internasjonal politikk" også brukes som kontrast til "utenrikspolitikk"; her er det betraktningsmåten det kommer an på. Et lands politikk utad er utenrikspolitikk når man ser den fra vedkommende lands eget synspunkt, men internasjonal politikk når man betrakter den sammen med andre lands utenrikspolitikk.
Studiet av internasjonal politikk
Internasjonal politikk (IP) som studiefelt har først og fremst utviklet seg innenfor fagområdene statsvitenskap, historie og jus – rett og rettsvitenskap. Etter hvert har fag som bl.a. sosiologi, økonomi – studium, sosialantropologi og filosofi også bidratt med forskningsarbeid innen internasjonal politikk.
Studiet av internasjonal politikk konsentrerer seg først og fremst om å undersøke og forklare de ulike former for samhandling som finner sted mellom politiske aktører på det internasjonale plan. For å forstå det som finner sted internasjonalt beskjeftiger studiet seg ikke bare med det som kan observeres mellom landene, men søker også forklaringer i det som skjer innenrikspolitisk i de enkelte land.
Blant aktørene i internasjonal politikk har landenes regjeringer tradisjonelt hatt en særstilling, fordi de representerer den øverste politiske maktutøvelse over den befolkning og det territorium – område som deres respektive stater omfatter. Men nasjonene er ikke lenger homogene folkeslag som snakker samme språk, de består av stadig flere folkegrupper og språket er ikke lenger nødvendigvis ett. Det som igår kaltes "nasjonalstater" kan derfor kanskje bedre kalles "territorialstater" idag - eller bare "stater".
Internasjonale organisasjoner, flernasjonale foretak og frivillige sammenslutninger av ulike slag (NGO) spiller stadig viktigere roller i det internasjenale samfunnet. Internasjonal politikk har derfor utviklet seg fra å være et navn på forholdet mellom nasjonalstater til å bli en samlebetegnelse for relasjoner på kryss og tvers mellom et utall forskjellige aktører, der statene bare er den mest synlige gruppen. Noen går så langt som til å hevde at statenes rolle er i ferd med å bli utspilt og overtatt av nye aktører. De foretrekker derfor å kalle studiet noe annet enn "internasjonal politikk", for eksempel "verdenspolitikk" eller "global politikk". Likevel ser en at statene fortsatt holder stillingen som en sterk aktør, (f.eks.) både vis-a-vis EU - Den europeiske union og de flernasjonale foretakene.
Historikk
Det finnes klare paralleller mellom den alminnelige historiske utvikling og utviklingen i studiet av internasjonal politikk, noe som skyldes at innholdet av internasjonal politikk stadig har forandret seg og krevet nye forklaringer. Den kalde krigen og atomtrusselen stimulerte fremveksten av sikkerhetspolitiske studier på 1950- og -60-tallet. Dannelsen av de første europeiske økonomiske samarbeidsorganer etter Annen verdenskrig satte fart i integrasjonsstudiene og førte til en livlig konkurranse mellom ulike integrasjonsteorier. Slutten på den kalde krigen reiste ubehagelige spørsmål for hele faget, fordi ingen hadde hatt innsikt nok til å forutsi denne drastiske forandringen.
Et fag så ferskt at det knapt eksisterte før den første verdenskrig har likevel begynt å finne sine røtter. Eldre skrifter med fragmenter av mer generell forståelse er blitt "gjenoppdaget" av IP-spesialister under 1900-tallet. Thukydid, Machiavelli, Grotius, Hobbes, Hume og Kant er fremst blant disse. I et bredt perspektiv blir både antikken og middelalderen et slags bakgrunnsteppe for studiet av internasjonal politikk, selv om disse periodene var preget av at det ennå var svake statsdannelser, og av at imperier, bystater, kirkelige organisasjoner, lensordninger, osv., dominerte bildet.
Allerede Thukydid fra Athen (ca 400 fKr) har vist at han resonnerte på samme måte som den såkalte realistiske skole på 1900-tallet, da han i sin bok om Peloponneserkrigen innledningsvis sa at krigen ble uunngåelig på grunn av Athens stadig økende makt og den frykt dette innga Sparta. Den realistiske skole i vår tid hevder at fordi det er makt som er midlet til alle andre mål, så er det også i statens interesse å søke makt og hindre at andre får mer. Dermed er det også dette, sier realistskolen, som er hovedinnholdet i internasjonal politikk.
Studiet av internasjonal politikk, som setter forholdet mellom uavhengige og geografisk avgrensede enheter i sentrum for interessen, har således vært mest opptatt av det som hendte etter den sterke territorielle statens fremvekst. Denne prosessen begynte rundt 1500 og er typisk representert ved Niccolò Machiavelli, en annen forløper for realistskolen. I sin bok Fyrsten (1513) gir han råd om hvordan herskeren burde gå frem "som makthaver, [han] undersøker vilkårene for hans makt ..." (H.P. Lorange, "Forord", Fyrsten, Oslo: Dreyer 1967, s. XX). Machiavelli forkastet etiske og religiøse normer og mente at hvilke som helst midler var tillatt for å fremme statens (dvs. som regel fyrstens egne) interesser.
En sterk stat ble også lovprist i Leviathan, utgitt 1651 av Thomas Hobbes, som mente at uten statens beskyttelse blir det alles krig mot alle, og menneskenes liv blir "ensomt, fattig, ondt, brutalt og kort". Hobbes beskrivelse av anarkiet under alles krig mot alle hadde også stor betydning for senere tenkning om internasjonal politikk. Staten gir sikkerhet. Der anarkiet lurer bakom, må en alltid være på vakt. Dette er klassiske sikkerhetspolitiske maksimer.
Samtidig kom likevel andre tankeganger frem på denne urolige tiden - det gjaldt samarbeid og fred. Trettiårskrigen (1618-48) stimulerte interessen for en internasjonal rettsorden, og folkerett gikk etter hvert inn som en vesentlig del av internasjonal politikk (se Hugo Grotius). Det var Westfalerfreden av 1648 som omsider satte punktum for den lange krigen, med en traktatfestet rett for fyrstene til å bestemme over alle forhold i sitt eget land, inklusive religionen. Dermed var det såkalte "westfalske internasjonale system" opprettet, der hver stat var høyeste myndighet på eget område og alle aksepterte hverandres rett til frihet fra innblanding utenfra (se suverenitet – jus).
Samspillet og konfliktene mellom europeiske stormakter på 1700- og 1800-tallet ga støtet til flere nye ideer. På den ene siden var det Immanuel Kants tanke om at hvis bare alle de krigerske kongene kunne erstattes av republikker ville vi få evig fred. På den andre siden de klassiske maktbalanseteoriene, som blant andre David Hume formulerte.
Imperialismens og sosial-darwinismens tidsalder (19.årh.) hadde også sin typiske tankegang, bygd på geografiens betydning. Geografer og militære fant hverandre i resonnementene om geopolitikk fra perioden ca 1850 til Annen Verdenskrig. Senere ble det hevdet at geopolitikk-skolen hadde inspirert Hitlers krigsprosjekt. Stormaktene hadde hver sine ledende forfattere på området: den amerikanske admiralen Alfred Mahan, den tyske geografen Friedrich Ratzel og generalen Karl Haushofer, den britiske geografen Halford Mackinder. Navnet "geopolitikk" ble forøvrig lansert av den svenske geografen Rudolf Kjellén. Geopolitikken var en deterministisk teori som forutsatte at geografien bestemmer verdenspolitikken. At Nazi-Tysklands politikk syntes å følge geopolitiske teser bidro til å diskreditere geopolitikken, men rester av den lever ennå idag, bl.a. i Russland og i visse elementer av sikkerhetspolitisk tenkning i USA.
Faget idag
De to verdenskrigene og det kjernefysiske våpenkappløpet fikk sentral betydning for hvordan faget utviklet seg da først en mer systematiserende vitenskapstenkning slo igjennom. Utviklingen av demokrati og totalitarisme, sammen med 1900-tallets teknologiske og kommunikasjonsmessige revolusjon, førte til økt interesse for - og dermed også teorier om - politiske beslutningsprosesser, informasjonsformidling, strategi og spillteori, lagdelingen i verdenssamfunnet og den komplekse avhengigheten mellom enhetene. Faget har i det siste halve århundre gjennomgått mange bølger av skiftende teoretiske oppfatninger.
Utviklingen i faget kan best følges i tidsskrifter som Internasjonal Politikk, International Studies Quarterly, Review of International Studies, International Organization og World Politics.