internalisme og eksternalisme (etikk og moralfilosofi)

I teorier om moralsk motivasjon finnes det en variant av internalisme hvor en mener at det å ha en moralsk overbevisning ikke er mulig uten at man samtidig er motivert for og derfor handler i tråd med den overbevisningen en har. Dette kalles gjerne moralsk internalisme,og tanken her er at det er en nødvendig – altså en intern – sammenheng mellom ens moralske overbevisninger og det å handle moralsk.

Om man benekter dette, er man en moralsk eksternalist. En moralsk eksternalist hevder at det er mulig å være overbevist om at noe er moralsk galt eller riktig, uten at dette får konsekvenser for ens motivasjon og hvordan en handler eller ter seg.

Internalister av denne typen har ofte et godt argument for hvorfor en ikke kan være en genuin moralsk skeptiker. En slik skeptiker stiller ikke spørsmål ved hvorvidt noe er moralsk riktig å gjøre eller ikke, men hvorvidt han eller hun har grunn til å la seg motivere av det moralsk riktige valget. Siden det for internalister er umulig å være overbevist om at det er moralsk riktig å gjøre X, uten å samtidig være motivert til å gjøre det, følger det at skeptikerens utfordring til moralfilosofen blir stående som meningsløs.

Mange mener derimot at dette er et problem ved moralsk internalisme, siden det fører til at man må fraskrive den som ikke lar seg motivere på riktig vis, kunnskap om hva som er moralsk, og hva som ikke er det. Men en slik person handler ikke som hun gjør, fordi hun ikke klarer å identifisere hva som er rett og galt. Grunnen er heller at hun ikke vil gjøre det rette, eller vil gjøre det som er galt. Med andre ord så kan internalister beskyldes for å blande sammen motivasjon og kunnskap.

En annen følge av moralsk internalisme er at moralsk kunnskap – det vil si kunnskap om hva som er moralsk riktig og galt – regnes som tilstrekkelig for å bli et moralsk godt menneske. Den mest kjente eksponenten for et slikt syn i filosofihistorien er Sokrates (rundt 469–399 fvt.), som i Platons (rundt 428–347 fvt.) dialoger argumenterer for at moralsk kunnskap både er nødvendig og tilstrekkelig for å handle moralsk og være et godt menneske.

Et argument mot dette er at det virker svært rimelig å tenke seg at folk kan besitte kunnskap om godt og ondt, rett og galt, og likevel ikke få seg til å handle tråd med ens egne moralske preferanser. Jeg kan for eksempel vite at jeg burde gi mer av mine penger til nødstilte, uten at det nødvendigvis gjør at jeg handler deretter. Med andre ord så kan jeg besitte denne moralske kunnskapen, uten at dette nødvendigvis gjør meg til et moralsk bedre menneske. Moralsk internalisme ser her igjen ut til å gjøre en utilbørlig kobling mellom moralsk kunnskap og motivasjon.

Et problem for moralske eksternalister er derimot å forklare hvorfor det faktisk virker rimelig å tenke seg at det er en eller annen kobling mellom moralsk kunnskap og ens disposisjon til å handle moralsk. Det er muligens ikke en nødvendig sammenheng, som internalistene tenker seg, men en eller annen sammenheng er det som gjør at moralsk kunnskap eller innsikt er avgjørende for å være et moralsk godt menneske.

I etikk og moralfilosofi betegner internalisme og eksternalisme også to gjensidig utelukkende filosofiske syn på praktisk rasjonalitet. Her deler man seg i synet på hva man med rette kan si at en aktør har god grunn til å gjøre eller etterstrebe. For internalister er gode grunner gitt relativt til hva en aktør har av stående oppfatninger, preferanser og verdier. Internalister tenker at en god grunn er noe aktøren må kunne la seg motivere av på rasjonelt grunnlag. Det som er rasjonelt for en aktør, er derfor gitt internt av hva en har av stående oppfatninger, preferanser og verdier. Eksternalister benekter dette. For dem er det ikke en nødvendig og intern kobling mellom hva en har god grunn til å gjøre eller etterstrebe, og ens stående oppfatninger, preferanser og verdier.

I sin enkleste form er internalisme påstanden at grunner gis direkte av ens stående oppfatninger, preferanser og verdier. En kan da si at Per har god grunn til å drikke av glasset han har foran seg, bare hvis han er tørst, ønsker å slukke tørsten og tror at glasset inneholder vann. Om han derimot skulle vise seg å fullstendig mangle et ønske om å slukke tørsten eller tror at glasset inneholder bensin, vil han ikke lenger ha en god grunn for å drikke av glasset.

Den meste kjente forkjemperen for en slik type internalisme er den skotske filosofen og empiristen David Hume (1711–1776). Hume ser ut til å ha ment at en som foretrekker alle andres ødeleggelse fremfor å få en aldri så liten ripe i sin egen finger, med rette kan sies å være rasjonell og å handle med god grunn, så lenge hun i tråd med egne stående preferanser velger de andres ødeleggelse.

Eksternalister har anført slike konsekvenser som absurde konsekvenser av internalisme. Ifølge eksternalister er det mer rimelig å tenke seg at Per har en god grunn til å drikke av glasset, selv om han mangler et ønske om å slukke tørsten eller tar feil og tror det inneholder bensin. En god grunn i henhold til en eksternalistisk teori kan simpelthen være at det er godt for en person eller i hans egentlige interesse å slukke tørsten. Per trenger ikke samtidig et ønske om å slukke tørsten eller en korrekt oppfatning om at glasset inneholder vann.

Mange har vært enige med eksternalister om at eksempler viser et alvorlig problem ved internalisme. I senere tid har moralfilosofoen Bernard Williams (1929–2003) fremmet en mer sofistikert variant av internalisme. Ifølge Williams er det ikke ens stående preferanser og oppfatninger som direkte bestemmer hva en har grunn til å gjøre. Det er snarere slik at ens stående preferanser og oppfatninger bestemmer hva en kan rasjonelt slutte seg til. De grunnene en har, er derfor bestemt av om aktøren rasjonelt kan komme til å akseptere gitt korrekt informasjon om verden.

Med Williams teori kan en derfor forklare at aktører har grunner til å gjøre ting de ikke selv er umiddelbart klar over. Korrekt informasjon om glassets innhold vil for eksempel gjøre at Per selv ser at han har grunn til å drikke det, gitt at han ønsker å slukke tørsten.

Langt verre er det å forklare hvordan noen kan utvide sine stående preferanser, verdier og ønsker på en rasjonell måte slik at man kan finne en grunn selv for Humes iherdige egoist til å foretrekke en liten skade i egen finger fremfor andres ødeleggelse. Det krever i så fall en teori om hvilke preferanser, ønsker og verdier det er rasjonelt å ha eller få. Mange filosofer tenker at det ikke gis noen rasjonell basis for slike. Snarere har de rolle som noe gitt som i sin tur bestemmer hva som er rasjonelt eller ikke. I så fall vil Humes egoist ikke ha noen grunn til å redde verden selv innenfor rammen av Williams' sofistikerte internalisme.

Williams har i sine svar på slike innvendinger argumentert for et ganske bredt og fleksibelt syn på hva det vil si å få nye ønsker og preferanser på en rasjonell måte. Men, som filosofen John McDowell (født 1942) har argumentert, det er uklart i hvilken grad Williams' syn her lar det være rom for en interessant forskjell mellom internalisme og eksternalisme.

Det er langt vanskeligere å finne klare historiske eksponenter for eksternalisme om rasjonalitet, men en kan finne en iherdig nåtidig motstander av internalisme i den britiske moralfilosofen Derek Parfit (1942–2017)

• etikk
• Sokrates
• Platon
• Bernard Williams

• Les mer om moralsk motivasjon på Stanford Encyclopedia of Philosophy .
• Les mer om skillet mellom internalisme og eksternalisme for praktisk rasjonalitet på Stanford Encyclopedia of Philosophy.

• McDowell, J., "Might there be external reasons?" i Altham, J.E.J. og R. Harrison (red.), World, Mind, and Ethics: Essays on the ethical philosophy of Bernard Williams, 1995.
• Parfit, D., On What Matters: Volume 1 and 2, 2011.
• Williams, B., "Internal and external reasons" i Williams, B., Moral Luck, 1983.