inspirasjonsteori

Inspirasjonsteori er ideen om at Bibelen er inspirert av Gud.

Oldkirken overtok det jødiske dogmet om at skriften var diktert fra Gud. Jødene mente at Moses hadde mottatt Loven fra Gud og hadde utviklet en lære om at de hellige skrifter var bokstavelig diktert av Gud, men man utviklet ikke noen inspirasjonsteori. Først da reformatorene avviste den kirkelige tradisjon som lærenorm og hevdet «Skriften alene», ble det nødvendig å begrunne Skriftens absolutte autoritet med en inspirasjonsteori. Mens Martin Luther selv kunne kritisere alle skrifter ut fra evangeliet om Kristus, utviklet den lutherske ortodoksi (ved blant andre M. Flacius, J. Gerhard) en lære om at hvert tegn i Skriften var inspirert av Den hellige ånd og at den derfor i et hvert henseende var ufeilbarlig (verbalinspirasjon). En tilsvarende teori ble også utviklet i katolsk teologi og gjort til offisiell kirkelære av Vatikankonsilet 1870 og i en encyklika av pave Leo 13 i 1893, senere betydelig modifisert i pave Pius 12s encyklika Divino afflante spiritu fra 1943.

Læren om verbalinspirasjonen er i åpenlys strid med Den hellige skrift selv. Læren ser bort fra de enkelte forfatteres individuelle eiendommeligheter og umuliggjøres allerede av de mange tekstvarianter, for ikke å tale om saklige motsigelser og historiske feiltagelser hos de bibelske forfattere. Innenfor teologien er denne oppfatning oppgitt, selv om den ennå har en viss utbredelse blant legfolk (se fundamentalisme).