innvandring

Innvandring, innflytting av utlendinger til et land (en stat) hvor de tar varig opphold. Ordet vandring er beslektet med tysk Wandel, som betyr 'forandring'. Dette peker mot det helt vanlige i innvandring og vandring helt allment, og til at fenomener som statsdannelse og andre forandringer av politisk, sosial, økonomisk og kulturell art ofte har vært knyttet til innvandring.

I Norge brukes begrepet innvandrer som fellesbetegnelse på personer med utenlandsk bakgrunn, uavhengig av årsaken til innvandringen. I offentlig statistikk er innvandrere definert som personer som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre og som på et tidspunkt har innvandret til Norge. I debatten om innvandringspolitikken blandes ofte begrepene innvandrer, flyktning og asylsøker; se innvandrer, flyktninger og asyl. Med flyktning menes gjerne en som ved ankomsten til landet har status som flyktning etter kvotetildeling fra FNs høykommissær for flyktninger. En asylsøker er en som søker politisk asyl, noe som innebærer å bli anerkjent som flyktning. Dersom asylsøkeren ikke oppnår dette, kan han/hun få innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Disse definisjonene har konsekvenser for hvilke forpliktelser den norske stat har overfor vedkommende. Både flyktninger og asylsøkere er å regne som innvandrere, som er det overordnede begrep, og som også omfatter for eksempel arbeidsinnvandrere (se nedenfor).

I 1975 innførte Stortinget innvandringsstopp. Intensjonen var ikke å stoppe all innvandring, men først og fremst å begrense arbeidsinnvandringen. Norge hadde fortsatt behov for visse typer spesialister, og innvandrere hadde fremdeles mulighet til å få sin nærmeste familie hit i form av familiegjenforening. Dessuten medfører internasjonale konvensjoner at Norge skal behandle asylsøknader og gi beskyttelse til dem som har behov for det.

Innvandringen til Norge består i hovedsak av flyktninger og asylsøkere, arbeidsinnvandrere, visse grupper spesialister, og familiemedlemmer til disse gruppene. I tillegg kommer en del grupper som oppholder seg i Norge midlertidig, som studenter og sesongarbeidere.

I 2008 vedtok Stortinget en ny utlendingslov, gjeldende fra 1. januar 2010. Bakgrunnen for denne er at utlendingsloven av 1988 ikke reflekterte de komplekse utfordringene som samfunnet møter som følge av nye internasjonale forpliktelser og økende mobilitet over landegrensene (Schengen-samarbeidet, Dublinkonvensjonen og EU/EØS-samarbeidet), og det faktum at en større del av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Behovet for ny lovgivning er også blitt aktualisert som følge av behovet for å rekruttere arbeidskraft utenfor EØS-området. Se utlendingsloven.

Sammenlignet med flere andre land i Europa har Norge en middels stor andel innvandrere, langt større enn blant annet Irland og Finland, men mindre enn Sverige. Ved inngangen til 2011 var det ca. 500 000 personer som var definert som innvandrere, dvs. personer født i utlandet med to utenlandsfødte foreldre. I tillegg kommer ca. 100 000 personer født i Norge av to utenlandsfødte foreldre. Til sammen utgjorde disse gruppene 12,2 % av Norges befolkning. Til sammenligning talte innvandrerbefolkningen i Norge 59 200 personer i 1975, noe som tilsvarte 1,5 % av befolkningen.

Innvandrerbefolkningen i Norge kommer fra nær sagt alle verdens ca. 200 land. I 2011 hadde rundt 32 % asiatisk bakgrunn, 27 % hadde østeuropeisk bakgrunn, 11 % hadde nordisk bakgrunn, 12 % hadde afrikansk bakgrunn og 10 % hadde vesteuropeisk bakgrunn.

Totalt sett var det i 2011 flest personer med bakgrunn fra Polen (60 600), deretter fulgte Sverige (34 100), Pakistan (31 900), Irak (27 800) og Somalia (27 500). Om lag 34 % av personene i innvandrerbefolkningen hadde norsk statsborgerskap. (Tall fra Statistisk sentralbyrå.)

Ulovlig innvandring, bl.a. i form av menneskesmugling og menneskehandel, har de senere årene vokst til et problem også i Norge, bl.a. da enkelte illegale innvandrere livnærer seg av svart arbeid eller kriminalitet. Tallet på personer som oppholder seg ulovlig i Norge er ukjent, men i 2003 og 2004 forsvant rundt 13 000 asylsøkere fra norske mottak.

Se også Norge (befolkning) og migrasjon.

Historie

Innvandring har utgjort et sentralt element i utviklingen av samfunn gjennom historien. Statsdannelser som har vært mer eller mindre isolert fra innvandring, som Japan i noen århundrer før midten av 1800-tallet, hører til unntakene.

Blant de største flyttebevegelsene langt tilbake i vår tidsregning kan vi nevne folkevandringene i Europa på 400–600-tallet, de mongolske vandringer på 1200-tallet, de arabiske bevegelsene vestover fra 600-tallet, og den tyske drift østover i høy- og senmiddelalderen.

Blant de mest kjente eksemplene fra de siste hundreårene er den europeiske innvandringen til USA, Canada, Australia og Sør-Amerika. Om innvandringen til USA, som var det viktigste innvandrings-landet på 1800-tallet, se USA (befolkning).

Innen Europa har innvandring i århundrer vært et sentralt fenomen, særlig arbeidsinnvandring, men også flyktningestrømmer. Det er identifisert over 200 viktige innvandringsstrømmer innen Europa de siste 400 årene.

Når det gjelder innvandringen til Europa, skjedde den frem til 1970 i all hovedsak fra tidligere kolonier til «moderlandene» Storbritannia, Frankrike, Nederland og Belgia. I 1970-årene økte behovet for arbeidskraft i flere andre land, f.eks. (Vest-) Tyskland og de skandinaviske landene, og innvandrere fra bl.a. Pakistan, Tyrkia og Nord-Afrika, ofte kalt «fremmedarbeidere» eller «gjestearbeidere», gjorde sitt inntog.

Etter hvert kom mange av innvandrerne til å havne i arbeidsledighet. Med sin levestandard og sine sosiale goder har de rike delene av verden likevel opplevd et økende innvandringspress fra fattige land, og har i stor grad reagert med stadig mer restriktive bestemmelser og skjerpet kontroll. Samtidig har mulighetene for geografisk mobilitet økt for folk som allerede befinner seg i «det gode selskap»; et eksempel på dette er EUs felles arbeidsmarked for EU-borgere. Imidlertid finnes det enkelte land, bl.a. omkring Den persiske bukt, som har underskudd på arbeidskraft og baserer seg på et stort innslag av midlertidige gjestearbeidere, primært for å sikre sine egne innbyggere gode levekår.

Innvandring til norge

Norskfødte med to utenlandsfødte foreldre 1. januar 2004. Noen utvalgte nasjonalitetsgrupper.

Pakistan 11 412
Vietnam 5 552
Tyrkia 4 251
Sri Lanka 3 969
Somalia 3 420
Irak 2 439
Marokko 2 291
India 2 289
Serbia og Montenegro 2 230
Bosnia-Hercegovina 1 945
Iran 1 872
Chile 1 337
Sverige 981
Filippinene 913
Polen 793
Norskfødte med to utenlandsfødte foreldre i alt 59 836

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Videre lesning

Forfattere av denne artikkelen

Det er gjort 5 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Vi trenger ny fagansvarlig for Samfunnsgeografi

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.