inntektens fordeling etter inntektsart eller etter inntektstager. Under inntektsart har man bl.a. den funksjonelle inntekt, dvs. fordeling av produksjonsinntekt på de forskjellige produksjonsfaktorer. I den økonomiske fordelingsteorien har man studert fordelingen på (dvs. prisdannelsen for) de fire hovedgrupper av produksjonsfaktorer: arbeid, grunn, kapital og driftsledelse. Da det i alminnelighet ikke er mulig å få klarlagt disse fordelingsandelene statistisk, bl.a. fordi den enkelte kan ha forskjellig slags inntekt, må man ved undersøkelser nøye seg med en annen type av oppdeling, hvor gruppene lønn og eierinntekt inntar en sentral stilling.
Ved statistiske studier er man ofte henvist til å bygge på opplysning om den enkelte inntektstagers inntekt, uten hensyn til hva slags type inntekt det er. Dette gir grunnlag for fordeling av inntektstagere bl.a. etter inntektens størrelse, og for beregning av gjennomsnittsinntekter for ulike yrker og sosialgrupper. Når ikke noe annet sies, mener man i alminnelighet med inntektsfordeling dens størrelsesfordeling. Fordelingen vil vanligvis bare gjelde personlige inntektstagere og kan fremstilles som en alminnelig statistisk fordeling i absolutte tall. Ved sammenligning av fordelingen i forskjellige land eller tidspunkter må man fremstille inntektsfordeling på en måte som er uavhengig av absolutte enheter: det gjøres bl.a. ved såkalte Lorenz-kurver, eller ved et enkelt tall som beskriver fordelingen, den såkalte Pareto-konstant.Inntektsfordeling inntar en sentral plass i diskusjonen om den økonomiske politikk. Det er særlig gjennom den direkte inntektsskatt man har forsøkt å endre inntektsfordelingen; progresjonen i skatten fører til at fordelingen av disponibel inntekt blir jevnere enn fordelingen av den opptjente inntekt. Gjennom indirekte skatter og subsidier kan man gjøre fordelingen av realinntekt mer jevn (forutsatt at fordelingen av pengeinntektene ikke påvirkes av inngrepene).