inntektsfordeling

Personlig inntektsfordeling er inntektens fordeling på individer eller husholdninger. Det vanligste er å betrakte husholdninger som en enhet. Da blir husholdningsinntekten gjerne korrigert for størrelsen på husholdningen (inntekt per forbruksenhet, ekvivalente inntekter).

Analyser av personlig inntektsfordeling har gjerne som formål å finne graden av ulikhet eller likhet i inntektsfordelingen. Til dette anvendes Lorenzkurver, som viser sammenhengen mellom andel av befolkningen og andel av inntekt, fra laveste inntekt og oppover. Lorenzkurven kan for eksempel vise at de ti prosent fattigste disponerer én prosent av inntekten i landet.

Et mye brukt mål for graden av ulikhet er Ginikoeffisienten, men det finnes en rekke andre ulikhetsmål også.

Funksjonell inntektsfordeling er fordelingen av inntekten mellom deltakere i produksjonen etter hvilken innsatsfaktor de setter inn: naturressurser, kapital, arbeid eller driftsledelse.

Belønning for å eie naturressurser kalles ressursrente eller grunnrente, inntekten fra kapital kalles profitt (i nasjonalregnskapet: driftsresultat), inntekt fra arbeid kalles lønnsinntekt.

Da det i alminnelighet ikke er mulig å få klarlagt disse fordelingsandelene statistisk, blant annet fordi den enkelte kan ha forskjellig slags inntekt, må man ved undersøkelser nøye seg med en annen type av oppdeling, hvor gruppene lønn og eierinntekt inntar en sentral stilling.

Ved statistiske studier er man ofte henvist til å bygge på opplysning om den enkelte inntektstagers inntekt, uten hensyn til hva slags type inntekt det er. Dette gir grunnlag for fordeling av inntektstagere blant annet etter inntektens størrelse, og for beregning av gjennomsnittsinntekter for ulike yrker og sosialgrupper.

Inntektsfordeling inntar en sentral plass i diskusjonen om økonomisk politikk. Det er særlig gjennom den direkte inntektsskatten man har forsøkt å endre inntektsfordelingen. Progresjonen i skatten fører til at fordelingen av disponibel inntekt blir jevnere enn fordelingen av den opptjente inntekten.

I Norge er det imidlertid de sentrale og koordinerte lønnsforhandlingene og velferdsstaten som er de fremste kildene til utjevning av inntekt.

Gjennom indirekte skatter og subsidier kan man gjøre fordelingen av realinntekt mer jevn, forutsatt at fordelingen av pengeinntektene ikke påvirkes av inngrepene.

• inntekt
• makroøkonomi