Vannfallrettighetsloven er en norsk lov som regulerer rettighetene til store norske vannfall. Formålet med loven er å forvalte vannkraftressurser til det beste for allmennheten. Dette sikres i loven gjennom offentlig eierskap.
Faktaboks
- Fullt navn
- Lov om konsesjon for rettigheter til vannfall mv.
- Kortnavn
- Vannfallrettighetsloven
- Også kjent som
-
industrikonsesjonsloven, før lovendring i 2017
- Lovdata-ID
- NL/lov/1917-12-14-16
Loven etablerer ordning med konsesjon som vilkår for erverv av vannfall med en viss kapasitet. Det er bare det offentlige som kan gis konsesjon, men man kan ha private minoritetseiere. Konsesjonene har ingen tidsbegrensning. Loven har bestemmelser om hjemfallsrett for vannfall ved utløpet av tidligere gitt konsesjonsperiode. Loven har også regler om konsesjonsvilkår, forkjøpsrett for det offentlige og overdragelser av vannfall som er gitt konsesjon.
Forgjengeren til vannfallrettighetsloven var det som ble kalt panikkloven fra 1906. Dette var en midlertidig konsesjonslov som sterkt innskrenket muligheten for fritt erverv av vannfallrettigheter i Norge. Bakgrunnen for dette var den store interessen hos utenlandske kapitalinteresser for å kjøpe vannfallrettigheter fra lokale grunneiere i Norge. Målet med lovgivningen var å sikre at lokal kraftutbygging kom inn under nasjonal kontroll. Industrikonsesjonsloven, som i dag heter vannfallrettighetsloven, erstattet i 1917 panikkloven, og fullførte etableringen av de mekanismene som skulle sikre dette.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.