Indopersisk litteratur er litteratur skrevet på persisk på det indiske subkontinentet. Denne litteraturen er både omfangsrik og verdifull, ikke minst for historikeren som i mangel av kilder på indiske språk benytter persiske kilder i studiet av de islamske periodene av indisk historie.

Faktaboks

Uttale
ˈindopersisk litteratur

Indopersisk litteratur strekker seg fra cirka 1000 evt. frem til Muhammad Iqbal (1873–1938). Høydepunktene ble nådd i Lahore i Pakistan under ghaznavidene (1000- og 1100-tallet evt.) og under Mughal-keiserne frem til 1835, da persisk opphørte å være et diplomatisk språk i India. En rekke diktere som ellers regnes til urdu-litteraturen, har også skrevet på persisk. De viktigste sjangerne er sufi-tekster, historiske tekster og lyrikk.

Sufi-tekster

En mengde verker skriver seg fra sufi-sekter (se sufisme). Viktig er Avsløringen av det tilslørede av Hujviri (død cirka 1071). Også Chishtiya-ordenen, oppkalt etter Muinuddin Chishti (død i 1236 i Rajasthan) og Suhravardiya-ordenen i Multan har etterlatt seg persiske verker. Ofte har de form av oppbyggelige brev fra lærer til elev. Andre er samlinger av utsagn av kjente sufier (malfuzat).

Historiske tekster

En oversikt over historieskrivningen finnes i Charles Ambrose Storey: Persian Literature (1927–1953). Utdrag av viktige kilder finnes i Henry Miers Elliot og John Dowson: The History of India as Told by Its Own Historians. Interessante eksempler er Humayunnama (engelsk oversettelse ved Annette Susannah Beveridge i 1902), der prinsesse Gulbadan, Baburs datter, skriver om keiseren Humayun, og Bada'uni og Abu'l Fazl, som begge skildrer keiseren Akbar, den ene på en antagonistisk, den andre på en sympatisk måte.

Lyrikk

Mest kjent av lyrikerne er Amir Khusrau fra Delhi (1253–1325). Han etterlot seg fem diktsamlinger (divaner) og en khamsa, det vil si fem lengre dikt. Som musiker skal han ha funnet opp khayal-stilen i klassisk musikk. Motivene i hans diktning er ofte indiske. Det gjelder også andre av hans samtidige i Lahore.

Mughal-tiden er treffende blitt kalt «the Indian Summer of Persian Poetry». Særlig blomstret diktningen ved Akbars hoff. Her ble indiske klassikere oversatt til persisk, både hinduiske skrifter, eventyrsamlinger og musikklitteratur. Her skrev også Urfi (død i 1591) sine patetiske hyllingsdikt til keiseren i den vanskeligste av alle persiske stilarter, sabk-i hindi, den indiske stil. Denne nådde sitt høydepunkt under den senere Mirza Bedil (død i 1721). Han regnes som den vanskeligste av alle persiske diktere. Bedil ble aldri populær i Persia, men desto mer i Tadsjikistan og Afghanistan. Hans kryptiske poesi har påvirket både Ghalib og Iqbal, som er de siste representanter for den indopersiske litteraturen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Hadi, Nabi (1998): Dictionary of Indo-Persian Literature. Abhinav. ISBN 978-8170173113

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg