ildsalamander

Totallengden er gjennomsnittlig 20 centimeter, men ildsalamanderen kan bli noe lengre. Ryggen og kroppssidene er svarte med store gule eller oransje flekker eller striper. Mengden av gult varierer mellom de forskjellige underartene. Noen kan være nesten helt svarte med gule tegninger, mens andre kan være nesten helt gule med svarte tegninger. Buken er svart eller brunaktig. Bak øynene har den iøynefallende sterkt fargede parotidekjertler. Halen er rund i tverrsnitt, kortere enn kropp og hode.

Hunnen er noe større enn hannen og har kortere bein og hale. Hannens kloakkåpning er sterkt oppsvulmet i paringstiden.

Ildsalamanderen finnes over det meste av Europa, unntatt de nordligste og nordøstligste delene. Den forekommer fra Portugal og Spania østover til det vestlige Tyrkia og nordover til Nord-Tyskland. Eldre litteratur oppgir også utbredelse i Nordvest-Afrika, Lilleasia og Iran, men disse forekomstene har nå blitt skilt ut som separate arter. Bestanden av ildsalamander er oppdelt i mange underarter.

Arten forekommer hovedsakelig i skog, særlig løvskog eller blandingsskog med bekker og elver. Den er mer sjelden i åpne områder og jordbruksstrøk. Hyppigst forekommer den mellom 250 og 1000 meter over havet, men i Tyskland går den ned til 25 meter.

Det var kjent at arten var i tilbakegang, noe som særlig skyldtes avskoging og andre habitatendringer. I 2010 ble imidlertid en annen trussel oppdaget. Sørøst i Nederland og i tilstøtende områder av Belgia ble den dødelige hudsoppen Batrachochytrium salamandrivorans, gjerne omtalt som Bsal, for første gang oppdaget nettopp hos ildsalamanderen. Herfra spredte sykdommen seg til Tyskland, og den skal nå også være påvist hos frittlevende populasjoner i Spania. I Nederland har dødeligheten vært på over 95 prosent, og arten er i dag så godt som helt forsvunnet fra Eifelfjellene og Ruhr-området i Tyskland.

Cirka 80 lokaliteter i fire land har nå kjente forekomster av soppsykdommen, som er i stadig spredning. Man antar at soppen ble innført med hobbydyr fra Asia, der lokale arter har immunitet mot hudinfeksjonen. Sykdommen er også påvist hos ildsalamandere i fangenskap, blant annet i Sverige og Storbritannia. Det ser også ut til at sykdommen kan spre seg til andre salamanderarter i naturen, for eksempel den truede storsalamanderen.

Ildsalamanderen er mest aktiv om natten eller i tusmørke. I paringstiden og i regnvær kan den også være dagaktiv. Vanligvis tilbringer den imidlertid dagen under stokker eller steiner, i smågnagerganger eller nedgravd i fallent løv. Mot nord i utbredelsesområdet hibernerer den om vinteren, og man kan av og til oppleve massevandringer til overvintringsplassene om høsten. Den hibernerer ofte i grupper. Lengre sør kan den ha en periode med lite aktivitet i den varmeste delen av sommeren. Huden kan utskille giftige sekreter som til en viss grad beskytter den mot å bli spist av predatorer.

Dietten består av ulike smådyr. Larvene i vann lever av krepsdyr, insektlarver og andre virvelløse dyr. De landlevende voksne spiser meitemark, snegler, tusenbein og insekter.

Paringen skjer på land, oftest i april-mai. Kurtisen er komplisert, og det kommer ofte til kamper mellom hannene. Arten har indre befruktning. Hannen legger en spermatofor på bakken, og hunnen plukker den opp i sin kloakkåpning. Etter en lengre utviklingstid oppsøker hunnen grunne bekker med klart, kaldt, oksygenrikt vann, der hun legger eggene som klekkes til larver samtidig med at de blir lagt.

Hvor mange egg hunnen legger og larvenes utviklingsstadium ved fødselen, varierer mellom underartene. To underarter er spesielt interessante i denne sammenheng: ovediosalamanderen S.s. bernardezi i det nordlige Spania og Portugal og pyreneesalamanderen S.s. fastuosa i grenseområdene mellom Spania og Frankrike. Den førstnevnte føder alltid fullt utviklede unger uten noe mellomliggende larvestadium, mens den andre også gjør det samme temmelig regelmessig. For vanlige ildsalamandere trenger larven minst to måneder, gjerne mer før de metamorfoserer og går på land. Ofte kan de overvintre i vannet som larver og fullføre utviklingen neste sommer.

Ildsalamander i fangenskap har blitt over 50 år gammel.

Navnet skriver seg fra folketroen. Man mente å kunne slokke ild ved å kaste dyret inn i flammene. Dette kan ha sammenheng med at arten ofte skjuler seg mellom barken og veden på stokker, og når disse ble kastet på bålet, kom salamanderne krypende ut.

• ekte salamandere