fenomen som normalt oppstår ved forbrenningsprosesser, dvs. når brennbart materiale reagerer med oksygen, f.eks. fra luften, og gir varme, lys og flammer. De typiske flammene oppstår ved svartlegemestråling, noe som fortutsetter tilstedeværelse av faste partikler, normalt sot. Fordi alkohol (etanol) brenner uten å sote, er alkoholflammen nesten usynlig, svakt blå. En tilsvarende flamme får man når et stearinlys brenner i vektløs tilstand. Ild kan også oppstå uten oksygen, så lenge det er to komponenter til stede som til sammen skaper en tilstrekkelig eksoterm reaksjon og gasser som kan danne flammene. Når hvitt fosfor, P4, reagerer under vann, vil det gi lyseffekter som mange vil oppfatte som og omtale som ild, selv om det her ikke forekommer brennende gasser og flammer.
Historie
Den eldste påviste bruk av ild skriver seg fra det 300 000–400 000 år gamle Sinanthropus-funnet fra Choukoutien i nærheten av Bejing. I hulen Castillo ved Santander i Spania er det funnet spor av ildsteder som viser at ilden var i bruk i Europa for langt mer enn 30 000 år siden, dvs. før siste hovedfremstøt under siste istid. Ilden er trolig den første kjemiske reaksjon som menneskene tok i sin tjeneste. Ved dens hjelp skaffet de seg både varme og lys, to nødvendige forutsetninger for all senere utvikling.
På grunn av den betydning ilden hadde som kilde for lys og varme, kom den tidlig til å spille en viktig rolle i menneskenes religiøse liv. Hos mange folkeslag ble ild tillagt guddommelig opprinnelse (jfr. Promethevs som stjal ilden fra Zevs og brakte den til menneskene) eller betydning, og ble gjort til gjenstand for religiøs dyrkelse. Så vel i indisk som i gresk filosofi ble ilden tillagt materiell betydning og oppfattet som en av materiens urformer eller opprinnelige elementer. Klarest kom dette til uttrykk i gresk filosofi hvor Heraklit (ca. 544–475 f.Kr.) lærte at ilden som det primære element eller grunnstoff var opprinnelsen til alt; ild blir til vann, vann til jord, og omvendt, jord til vann og vann til ild. Disse ideer ble senere ført videre av Empedokles fra Agrigentum (ca. 494–434 f.Kr.) og Aristoteles (384–322 f.Kr.) i deres lære om de fire elementer, ild, luft, vann og jord. Denne lære om ilden som ett av elementene var så å si enerådende helt til den på 1700-tallet ble avløst av flogistonteorien.
Flogistonteorien
Ifølge denne teorien, som først ble fremsatt av den tyske kjemiker J. J. Becher (1635–82) og videre utviklet av hans landsmann G. E. Stahl (1660–1734), inneholder alle brennbare stoffer et felles prinsipp, flogiston, som unnviker og viser seg som ild når stoffene brenner. Jo mer flogiston stoffene inneholder, jo lettere brennbare er de og jo voldsommere brenner de. Denne teori fant alminnelig tilslutning også blant tidens ledende kjemikere og var rådende inntil franskmannen A. L. Lavoisier (1743–94) gjennom banebrytende forsøk 1772–83, kunne gi forklaring på hva som foregår når stoffene brenner og det dannes ild.