identitetsfilosofi

Identitetsfilosofi er den metafysiske oppfatning at subjekt og objekt, tenkning og væren, det sjelelige og det legemlige, bare er forskjellige sider eller fremtredelsesformer for én eneste virkelighet, og at de i grunnen er «identiske».

Betegnelsen ble innført av Friedrich von Schelling (1775–1854) i 1801, som hevdet at «ånd» og «natur» i bunn og grunn er samme sak og identisk med «det absolutte». I den moderne tenkningen representeres identitetsfilosofi også av Baruch Spinozas (1632–1677) oppfatning om at tanke og utstrekning bare er to former for den ene substans, Gud eller naturen som helhet. Hegels (1770–1831) dialektikk er et forsøk på å etablere en identitetstenkning som kan tilbakeføre alt til ett prinsipp.

På 1900-tallet har denne hegelianske tenkningen vært gjenstand for kritikk fra Theodor W. Adorno (1903–1969), Gilles Deleuze (1925–1995), Jacques Derrida (1930–2004) og Michel Foucault (1926–1984), som alle kritiserer identitetstenkningen for å være undertrykkende i forhold til forskjelligheten, og som på ulik måte forsøker å tenke det ikke-identiske (Adorno), det forskjellige eller forskjelligheten som sådan.