Midthavsrygger, selv om de ikke alltid ligger i midten, er undersjøiske fjellkjeder i randsonen mellom to eller flere kontinentalplater som atskilles og danner spredningsrygger, og hvor lava (putelava) fra magma strømmer opp av sprekkdannelser. Det blir dannet nytt overflateskall (litosfære) på havbunnen (havbunnsspredning) med basalt og gabbro som beveger seg vekk fra riften (fissuren).
Hydrotermiske undervannskilder mottar energi fra vulkansk aktivitet under havbunnen. Saltvann perkolerer (sildrer, siver) gjennom sprekker i havbunnen, blir modifisert og oppvarmet i reaksjon med lava i kontakt med magma og magmakammer. Ved høy temperatur og trykk skjer det en serpentinisering mellom jernsvovelmineraler og sjøvann som gir sprekkdannelser hvor sjøvann kan trenge gjennom.
Det kritiske punktet i sjøvann er 405 °C og trykk 300 bar, noe som kan finnes ved de hydrotermiske feltene dypere enn 3000 meter, hvor det skjer en direkte faseovergang mellom væske og gassfase i sjøvannet, en fase med vanngass, superkritisk sjøvann som kan trenge ned i sprekker og løse opp mineraler.
Oppvarmet havvann løser opp mineraler og sur væske vender tilbake til havbunnen og ut i vannmassene. Økosystemene blir både skapt og ødelagt av den vulkanske aktiviteten i midthavsrygger som vokser og avtar.
Den midtatlantiske ryggen ble oppdaget i Challenger-ekspedisjonen i 1872–1876. Østlige Stillehavsryggen (mellom Stillehavs-, Nord-Amerika-, Rivera-, Cocos- og Naca-platen) går sørover fra Californiabukten hvor den i nærheten av New Zealand møter Stillehavet-Antarktisryggen mellom Stillehavsplaten og Antarktisplaten. Langs den østlige Stillehavsryggen er det flere områder med svarte skorsteiner. I Det indiske hav går de Sørøstindiske-, sørvestindiske- og sentralindiske ryggene.
Det er flere mindre midthavsrygger (spredningsrygger) i riftsoner og subduksjonssoner (synkesoner), hvor man kan lete etter oppstrømsområder og hydrotermiske undervannskilder: Juan De Fuca-, Explorer-, Aden-, Gorda-, Chile-, Gakkelryggen, samt Reykjanes- og Kolbeinsey-ryggen, henholdsvis sør og nord for Island, og Knipovich- og Mohns rygg mellom Grønland og Svalbard. Lokes slott er en hydrotermisk undervannskilde 2350 meter under havoverflaten, oppdaget i 2008, som ligger på den midtatlantiske ryggen mellom Norge og Grønland. Den er foreslått vernet som en dyphavsnasjonalpark. Flere av økosystemene i de hydrotermale feltene kan bli truet av leting etter mineraler på havbunnen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.