forbindelser mellom hydrogen og andre grunnstoffer. Endelsen -id tilsier at hydrogen skal ha en negativ ladning, i det minste bør hydrogenet være like elektronegativt som grunnstoffet det er forbundet med. Noen lærebøker bruker hydrider synonymt med enkle hydrogenforbindelser, og betegnelsen omfatter da også forbindelser som HCl og H2S, selv om disse spalter av positive hydrogenioner i vann.
Typer
Man skiller mellom ioniske, kovalente og metalliske hydrider. De ioniske hydridene med de mest elektropositive alkali- og jordalkalimetallene er sterke reduksjonsmidler. Et eksempel er litiumhydrid. De negativt ladde hydridionene vil reagere med H+-ioner fra vannet og danne hydrogengass etter følgende reaksjon H– + H+ → H2. Totalreaksjonen blir da LiH + H2O → H2 + Li(OH), slik at hydridene gir en basisk reaksjon.
Eksempler på kovalente hydrider er silisiumtetrahydrid, SiH4 og oliboran, B2H6. De er meget luftømfintlige.
Metallhydrider finnes i to hovedtyper, de med bestemt støkiometri og de med variabel støkiomtri der hydrogenatomet finner plass i mellomrommene mellom metallatomene. Det er særlig de tyngre overgangsmetallene, spesielt platinametallene, som kan ta opp store mengder hydrogen. Konsentrasjonen av hydrogen i disse hydridene kan bli vesentlig høyere enn i flytende hydrogen. Metallhydrider har derfor fått interesse som lagringsmedium for hydrogen. Se også hydridbatteri.
Den svært høye tettheten av hydrogen man kan få i palladium gjorde at forskere håpet å kunne bringe hydrogenatomene så tett inntil hverandre at atomkjernene kunne smelte sammen. Det var dette som ledet til forsøk på og de mye omtalte og meget kontroversielle påstandene om kald fusjon på slutten av 1980-tallet.