kaltes i Norge i middelalderen de bymenn som eide eller leide minst 1/4 bygård for minst et halvt år. De husfaste menn var det ledende sjiktet i bysamfunnet. I likhet med borgerne i byene andre steder i Europa var bare de husfaste menn fullt vedtaksføre i de norske høymiddelalderbyenes politiske organer (bymøtet), og rådmennene ble utpekt blant dem. De hadde også visse økonomiske særrettigheter. Gjestende utenlandske kjøpmenn, håndverkere, kramhandlere, arbeidsfolk o.l. som holdt seg i byene for kortere og lengre tid uten selv å bli husfaste menn, var henvist til å leie losji hos dem. De ble på den måten underlagt de husfaste menns husbondsmakt. Betegnelsen husbønder ble ofte brukt om det samme sjiktet av folk med fast tilhold og egen husholdning i byene.