hunere

Språket til hunerne er mest kjent fra personnavn og kan ikke klassifiseres sikkert, men tilhørte mest sannsynlig den tyrkiske eller den mongolske språkfamilien.

Før vandringen levde hunerne som hestenomader på steppene nord for Det kaspiske hav. Midt på 300-tallet opplevde denne regionen en langvarig og alvorlig tørkeperiode, som kan ha tvunget hunerne ut på vandring. I 370-årene slo hunerne først alanerne, som bodde nord for Svartehavet, deretter ostrogotene. Etter 376 gjennomførte hunerne flere krigstog mot de romerske provinsene ved Donau og mot ulike germanske stammer i Sentral-Europa. De underla seg store deler av Europa – Russland, Ungarn, Tyskland og deler av Frankrike.

Fra 395 gjennomførte hunerne også et erobringstokt gjennom Kaukasus til Armenia, Syria og Palestina. Ved midten av 400-tallet strakte hunernes rike seg fra nordsiden av Kaukasus til områdene ved Rhinen, men det var en svært løs statlig organisasjon med en rekke ulike folk.

Hunernes storhetstid falt sammen med regjeringstiden til deres mest berømte konge Attila (konge 434–453). Rundt 445 myrdet han sin bror og medregent Bleda, og han var deretter enehersker over riket, som ikke besto bare av hunere, men av en koalisjon av allierte og beseirede folk. I 451 gikk han med en veldig hær inn i Gallia, men invasjonen ble stanset av romerne og vestgoterne under Aëtius i slaget på De katalauniske marker (ved Châlons-sur-Marne) i 451. I 452 herjet Attila i Nord-Italia og nærmet seg Roma, men trakk seg tilbake i bytte mot betaling etter et møte med pave Leo I.

Etter Attilas død i 453 gikk riket i oppløsning i vest, men huniske grupper kjempet også mot sasanideriket i Kaukasus og etablerte et kongerike i dagens Afghanistan, Pakistan og Nord-India på slutten av 400-tallet, som varte til 528.

• Attila
• Europas historie
• folkevandringstiden