medisinsk lære som hevder at alle normale og sykelige prosesser i menneskekroppen henger sammen med kroppsvæskene og disses innbyrdes forhold. Mest kjent er det system fra oldtidens Hellas som setter helse og sykdom i sammenheng med samspillet mellom de fire elementer luft, ild, jord og vann. Tilsvarende disse regnet man at vi hadde fire kroppsvæsker: blod, gul galle, sort galle og slim. Ved sykdom er balanseforholdet mellom væskene forrykket og må søkes gjenopprettet gjennom terapien. Den utstrakte bruk av årelating, brekkmidler, avføringsmidler og hostemidler i eldre medisin henger sammen med humoralpatologiske synsmåter. Disse var stort sett dominerende innen medisinen inntil 1850-årene, da Rudolf Virchow (1821–1902) lanserte cellularpatologien, dvs. det syn at det er forandringene i cellene som er det primære. Dette er en grunnpilar i moderne patologi. I vår tids medisin er imidlertid kroppens væskebalanse igjen tillagt stor betydning, noe som bl.a. har ført til den utstrakte bruk av væskeinfusjoner ved behandlingen av en rekke medisinske og kirurgiske sykdommer.
humoralpatologi
- Uttale
- humorˈalpatologi