honning

Honning har hatt stor betydning for mennesket opp gjennom historien. De tidligste tegnene er hulemalerier i Cueva de la Araña (Edderkopphulen) nær Valencia i Spania, som går 12 000 år tilbake. Det finnes også helleristninger i Natal i Sør-Afrika og steintavler i India fra 5000 fvt. Verdens eldste kjente honning befinner seg i to krukker i jordbruksmuseet i Dokki i Egypt; den er fra 1400 fvt. og er fortsatt i brukbar forfatning.

Mange steder var honning det viktigste eller eneste naturlige søtstoffet som forekom i noen særlig mengde, og var således høyt skattet. I oldtidens Midtøsten var honning ingrediens i «brød» (korn, honning og olje), og i oldtidens Egypt ble det laget en rekke søtsaker med honning. Mange steder har det vært en utbredt forestilling at honning hjelper til at man holder seg ung; den skal bevare potensen og gi mannlig avkom. Honning har ofte vært en viktig ingrediens i medisin og nevnes 500 ganger i de 900 legemidlene som ble brukt i oldtidens Egypt.

Honning brukes for å lage mjød og andre alkoholiske drikker (blandet med vann, vin, daddelvin) og er ofte nevnt som en drikk for guder. I Mesopotamia brukte man honning for å gi smak til vin og øl. Evnen til gjæring har også betydd mye. I steinalderen var honning det eneste produktet man lot fermentere; først med jordbruksrevolusjonen kom kornet også inn i bildet.

Honning står ofte sentralt i religion, folketro og viktige ritualer. I oldtidens Egypt ble den brukt i forbindelse med balsamering av døde. Søtstoffet er nevnt både i Bibelen, i Koranen og i skrifter på sanskrit. Mange steder i verden er bier betraktet som hellige, og deres produkt er tillagt beskyttende og legende egenskaper. Profeten Muhammad sier at bien er den eneste skapningen som har snakket med Gud. Grekerne ofret honning til sine guder.

I andre kulturer er honning brukt i livssyklusritualer: i forbindelse med fødsel (hinduer legger honning på barnets tunge for å beskytte det mot onde makter), under innvielse (gutter må leve på honning og vann etter omskjæring), ved ekteskapsinngåelse (kaker og drikke, fruktbarhetssymbol) og ved dødsfall (som næring til sjelen på vandring).

Mange steder i verden utsetter folk seg for fare for å sanke honning. I Nepal utfører gurung (gurkha) livsfarlige klatreekspedisjoner under overhengende fjellhyller høyt over avgrunnen, mens efe og andre grupper i Sentral-Afrika klatrer opp til 45 meter i trær for å finne honning. Alle må utstå stikk, smerte og allergiske reaksjoner, selv om klær, hetter, pasta fra planter og røyk brukes som beskyttelse. I Afrika finnes det imidlertid også flere bieslag som ikke stikker. Flere steder har folk søkt å få lettere tilgang til honning ved å bygge kuber i en eller annen forstand. Kubene kan være laget av leire, trestokker eller halm. Hos dorobogrupper i Øst-Afrika defineres territorier ut fra honningkuber og deres plassering.

I Wadi Du'an i Jemen har befolkningen perfeksjonert birøkt gjennom tusen år, og her produseres verdens dyreste og mest ettertraktede honning (1 kg i vokskake koster 100 amerikanske dollar), en utsøkt tørrlands, énblomst villhonning. Franskmennene er også kjent som honninggourmeter; selv på taket av operaen i Paris er det bikuber som produserer 100 kg i året. Denne honningen selges til publikum i pausen under forestillingene.

• birøkt
• honningbie
• bistikk og vepsestikk
• sukker – matvare