(av homo- og -fili), følelsesmessig-erotisk tiltrekning mellom to personer av samme kjønn; det motsatte av heterofili. (Se også bifil.) Begrepet homofili er i utgangspunktet kjønnsnøytralt, men uttrykket lesbisk kjærlighet brukes ofte om homofile forhold mellom kvinner, og i dagligtalen er det etter hvert blitt vanlig å bruke betegnelsen «homofile og lesbiske». I snevrere forstand brukes homofili iblant synonymt med homoseksualitet som betegnelse på seksuell atferd rettet mot personer av samme kjønn.
At en person deltar i seksuelle handlinger med personer av sitt eget kjønn betyr ikke nødvendigvis at han/hun er homofil i sin følelsesmessige og seksuelle orientering. Homoseksuelle handlinger kan også utføres av heteroseksuelle; gjensidig onani er vanlig forekommende blant unge gutter. Det avgjørende er tiltrekningen, dvs. at personen blir følelsesmessig og erotisk stimulert av et individ av eget kjønn.
I tradisjonell seksualforskning er det vanlig å operere med tre hovedkategorier – homofili og heterofili som to ytterpunkter på en skala, og bifili (det å føle tiltrekning til begge kjønn; se bifil) som en tredje kategori som befinner seg mellom de to andre. Dette er en synsmåte som i senere år har møtt en viss motstand, med utgangspunkt i debatten omkring årsakene til homoseksualitet. I denne debatten representeres motpolene av de såkalte essensialistene, som hevder at den homofile legning (i likhet med den heterofile) i hovedsak er genetisk betinget, mens de såkalte konstruktivistene mener at kategoriene homofil–heterofil i hovedsak er en sosial konstruksjon.
Erkjennelsen av å være homofil vokser vanligvis frem i ungdomsårene, fra tidlig i puberteten til omkring 18–20-årsalderen; blant kvinner kommer den ofte senere i livet. Erkjennelsesprosessen er ofte vanskelig og kan, særlig på grunn av negative holdninger i nærmiljøet og samfunnet for øvrig, føre til personlige kriser og konflikter, ikke minst i forholdet til familie, venner og arbeidskolleger. Dette kan være en medvirkende årsak til at mange homofile forsøker å undertrykke eller fornekte sin følelsesmessige og seksuelle orientering.
Det foreligger foreløpig ingen større undersøkelser om utbredelsen av homofili i Norge. På grunnlag av seksualsosiologen Alfred C. Kinseys tall fra undersøkelser i USA omkring 1950 har man vanligvis anslått andelen av homofile i den voksne mannlige befolkning til 4–10 %; for kvinner er andelen anslått til ca. 2–7 %. Disse tallene er høyst usikre og muligens for lave.
Homofile og samfunnet
Homofili er i perioder og i en del kulturer blitt betraktet som en sykelig tilstand eller et personlighetsavvik, mens det i andre kulturer har vært sosialt og moralsk akseptert og til dels oppmuntret, bl.a. i rituell sammmenheng. I faraoenes Egypt og antikkens Hellas var homoseksuelle forhold mellom voksne menn og unge gutter (pederasti) svært utbredt. I så vel den jødiske som den kristne og den islamske kulturkrets har homofili og homoseksuell atferd vært fordømt på religiøst og moralsk grunnlag, og i mange land er homoseksuelle handlinger fortsatt straffbare (noen land har endog dødsstraff).
I Norge ble homoseksuelle handlinger mellom menn tidligere rammet av straffelovens bestemmelser om «utuktig omgang» (§ 213); bestemmelsen ble opphevet 1972. Ved en endring av straffeloven 1981 innførte Norge, som det første land i verden, bestemmelser som gir homofile som enkeltpersoner og gruppe et særskilt strafferettslig vern mot nedsettende omtale og diskriminering (§§ 135a, 349a). 1993 fikk vi, som det annet land i verden (etter Danmark), en lovregulering av homofilt samliv (registrert partnerskap), og tilsvarende ordninger er senere innført i flere andre europeiske land. (Sverige opprettet 1999, som det første land i verden, en egen ombudsmannsordning (HomO) mot diskriminering på grunnlag av seksuell legning.)
I store deler av Den norske kirke og andre kristne trossamfunn betraktes seksuelt samliv mellom homofile som synd. Det har imidlertid skjedd en viss holdningsendring her, bl.a. gjennom utredningsarbeid og debatt på kirkemøtet; per 2005 er det like fullt bare et fåtall prester som vil gi kirkelig velsignelse til registrerte partnerskap, og flertallet av biskopene vil ikke gi presteordinasjon til personer som lever i homofilt samliv (med eller uten registrering).
Etter hvert er homofili i økende grad blitt samfunnsmessig akseptert, og de homofile deler av befolkningen er blitt gradvis mer «synlige». De homofile selv og deres organisasjoner har vært sterkt medvirkende til den økende aksepten, blant annet gjennom et utstrakt informasjonarbeid især rettet mot skolen og ungdomsmiljøene. En av forgrunnsfigurene i holdnings- og informasjonsarbeidet i Norge har vært Karen-Christine Friele.
Homofile og lesbiske parforhold av mer stabil og varig karakter blir stadig mer vanlige, og i mange lokalsamfunn har det utviklet seg markante homofile miljøer. Utviklingen gjenspeiles også i det offentlige rom: Flere kjente personer har «stått frem» og fortalt om sine samkjønnede relasjoner, homofile (som ofte lever singel uten forsørgelsesbyrde) anerkjennes som en kjøpesterk gruppe og blir stadig oftere brukt i reklamesammenheng, og fjernsynsserier som «Homsepatruljen» har fremstilt en viss type yngre, urbane homofile menn som forbilder i spørsmål som angår stil og smak.
Homofile og AIDS
Enkelte mannlige homofile miljøer har tradisjonelt vært kjennetegnet av hyppig skifte av seksualpartnere. Dette har bl.a. medført at seksuelt overførte sykdommer har vært mer utbredt i disse miljøer enn ellers i samfunnet. Dette problemet ble særlig aktuelt fra midten av 1980-årene i forbindelse med den økende spredning av HIV, som kan gi immunsviktsykdommen AIDS. I Norge og mange andre land har de homofiles egne organisasjoner gått i spissen for opplysningsarbeid og holdningskampanjer som tar sikte på å bekjempe spredning av HIV-smitte. I skyggen av AIDS-tragedien har mange homofile menn lagt om sin livsstil i retning av stabile og monogame samlivsrelasjoner.
Organisering
Den første organisasjon for homoseksuelle ble grunnlagt i Tyskland i slutten av 1890-årene. I Norge ble den første organisasjonen, Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48), grunnlagt 1950; etter en splittelse i slutten av 1970-årene gikk DNF-48 fra 1993 sammen med Arbeidsgrupper for homofil og lesbisk frigjøring (AHF) og flere mindre frittstående organisasjoner i LLH – Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, som har lokallag i de fleste fylker. Innenfor LLH organiseres også særinteresser, som idrettslag, ungdomsgrupper, ulike kulturaktiviteter og det kristne fellesskapet Åpen kirkegruppe.
Homobevegelsen i Norge og internasjonalt har tatt i bruk flere ytre symboler i sitt arbeide for å synliggjøre homofile – den greske bokstaven λ (lambda), en rosa trekant (til minne om merkingen av homoseksuelle fanger i nazistenes konsentrasjonsleirer) og et seksfarget «regnbueflagg», for å nevne noen. En rekke steder i Norge og andre land arrangeres det – gjerne i tilknytning til den internasjonale solidaritetsdagen for homofile, Christopher Street Day (27. juni, oppkalt etter en konfrontasjon mellom homofile menn og politiet på en bar i New York 1969) – årlige offentlige mønstringer kalt Pride-(stolthets-)festivaler, Skeive dager o.l., med fargesprakende parader; Oslo var vertskapsby for den europeiske Pride-feiringen 2005. Hvert fjerde år avholdes det internasjonale idrettsleker for homofile utøvere (Gay Games).