homo religiosus

det religiøse menneske; et begrep som fantes allerede i antikken (hos Cicero). På 1900-tallet har termen hatt stor utbredelse i religionshistorisk sammenheng, men med ulikt betydningsinnhold. M. Scheler brukte termen i en tradisjonell kristen betydning, dvs. for å betegne en spesiell type personlighet som i særlig grad lever i et intenst gudsforhold. J. Wach brukte ordet på lignende måte, men la mer vekt på den sosiale kontekst som frembrakte religiøse ledere enn på deres enestående personlighet. Mot slutten av århundret er to andre betydninger vanligere: 1) homo religiosus antyder at alle mennesker, også det moderne, har iboende evne til religiøs opplevelse, fremhevet av G. van der Leeuw; alternativt: 2) homo religiosus er det førmoderne (arkaiske) menneske, jfr. M. Eliade. Han mente at for homo religiosus er, i motsetning til det moderne menneske, myter og symboler fylt av innhold som alene gir tilværelsen mening.