hjortelusflue

Hjortelusflua kjennes på sin flate, krabbeliknende kropp med kraftige klør på beina. Den har vinger, men kaster vingene ved funn av en vert, og kun korte vingestumper blir stående igjen. Hodet er bredere enn det er langt. Følehornene er små og sitter innsunket i små groper. Kroppslengden er omtrent 4,5–5 millimeter.

Hjortelusfluer har, som alle lusfluer, en meget spesiell livssyklus. Larvene utvikles en av gangen inne i moren, og hun føder dem som en puppe. En hunn av hjortelusflua kan i sin levetid gi opphav til rundt 30 avkom. Spesielt for hjortelusflua er at de oppsøker verten om høsten. Her lever og parer de seg utover vinteren, mens de 3 millimeter lange svarte, blanke eggformede puppene faller til bakken. Ofte kan de ses i mengder om vinteren i snøen på overnattingsplasser for elg. Puppene klekkes først neste høst. I Norge er det funnet over 10 000 hjortelusfluer på én elg, og det har vært spekulert på om de kan være årsaken til observert hårtap hos enkelte elger i senere år.

Hjortelusflua slår seg ofte ned på menneske, hund og andre dyr om høsten uten å kunne utvikle seg videre. Dyr og mennesker kan angripes i tett skog så vel som i åpne områder som hogstfelt, men mest i nærheten av der elg eller andre hjortedyr har hatt sine hvileplasser gjennom vinteren. Hjortelusflua er en dårlig flyver som venter på sin vert til den er innenfor synsavstand. Er man uheldig kan over 50 individer slå seg ned. De krabber rundt i hår og skjegg, på klær og innenfor klær. Å klemme dem i hjel mot huden er ikke mulig, da de er læraktige og flate. Det beste er å knipe dem med fingrene og kaste dem vekk så snart de oppdages. Fra hår kan de med fordel kjemmes ut med kam. Vanligvis stikker de ikke mennesker, men om de gjør det kan stikket være smertefullt. Noen opplever at det utvikler seg en kul på bittstedet som kan klø i månedsvis.

Hjortelusflue er utbredt over hele den palearktiske region og har blitt innført til Nord-Amerika. Siden 1960-årene har den spredt seg gjennom Skandinavia, med første norske funn i 1983 ved Halden i Østfold. Den er vanlig i Danmark, sør i Sverige og Finland. Per 2017 er det funnet hjortelusflue langs hele Skagerrak-kysten og i lavlandet på hele Sørøst-Norge. Ytterligere ekspansjon til Vestlandet kan ventes. Situasjonen overvåkes av Veterinærinstituttet og Folkehelseinstituttet.

I Norge og Sverige synes ekspansjonen nordover å stagnere ved omtrent 61° N, mens den i Finland har kommet helt til områder rundt 65° N, der den for første gang angrep tamrein. Rein synes imidlertid å være en lite egnet vert. Den finske hjortelusflua er noen større enn den svenske og norske hjortelusflua og avviker noe genetisk. Det kan forklare forskjellene i nordlig grense for utbredelse.

Hjortelusflua overfører ingen kjente sykdommer, selv om fokus de senere år har vært på en bakterie i slekten Bartonella. Disse er påvist også i norske hjortelusfluer, men det er uvisst om de medfører sykdom. Fra tid til annen har det vært reist andre mistanker, eksempelvis «O-løpersykdommen» som det var mye snakk om i Sverige i 1980-årene. Men siden én lusflue kun bruker én vert (den kaster vingene når verten er funnet), vil den i liten grad overføre smitte fra dyr til dyr, med mindre smittestoffet har evne til å overføres fra morhjortelusflua til hennes avkom mens hun «dier» den. Trypanosomer fra hjort er funnet i hjortelusfluas tarm, men er ikke vist å kunne smitte nye dyr.

Hjortelusflua er et forholdsvis nytt problem i Norge, men er dokumentert i 5200 år gamle funn. Ismannen «Ötzi» ble i 1991 funnet halvt innefrosset i en isbre i Alpene på grensen mellom Østerrike og Italia. Klesdrakten av strå har ved grundige analyser vist seg å ha godt identifiserbare deler av fire ulike hjortelusflueindivider. Han hadde trolig fått dem på seg under sin vandring gjennom skogsområder fra lavlandet til høyfjellet.

• lusfluer
• hjortedyr
• parasittisme

• Veterinærinstituttet: hjortelusflue
• Folkehelseinstituttet: hjortelusflue