sykdom som skyldes en tilstopning av en av hjertets kransarterier (koronararterier). Tilstopningen skyldes oftest at det dannes en blodpropp i et område av kransarterien der åreveggen er skadet av åreforkalkning, arteriosklerose (se figur). Det finnes to typer hjerteinfarkt. I noen tilfeller er kransarterien helt tilstoppet (såkalt STEMI, fra engelsk ST-Elevation Myocardial Infarction, ST er en del av kurven på elektrokardiogrammet) og hjertemuskulaturen vil gå til grunne i løpet av noen få timer hvis man ikke får åpnet proppen. I andre tilfeller er kransarterien bare delvis tilstoppet (non-STEMI) og det er da en viss passasje gjennom åren, slik at man har noe mer tid til å gjennomføre behandling.
Et hjerteinfarkt vil oftest ytre seg ved smerter i brystet som er langvarige og kan vare i timer eller dager, gjerne ledsaget av åndenød og generell uvelfølelse. Smertene reagerer ikke på nitroglyserin i motsetning til smerten ved angina pectoris. Pasienten må få morfin eller lignende preparater for at smertene skal forsvinne. Det er viktig at pasienten kommer til sykehus så raskt som mulig, slik at man kan få gitt medisiner som løser opp blodproppen. Dersom man venter for lenge, vil den del av hjertemuskelen som mangler blodforsyning, gå til grunne før man får åpnet blodproppen.
Det er to ulike måter å åpne blodproppen på, enten ved medisiner (trombolytisk behandling og blodplatehemmere, se blodpropp) eller ved ballongutblokking, se ballongdilatasjon. Legen som undersøker pasienten tar elektrokardiogram, EKG og vil på bakgrunn av dette beslutte hvilken behandling pasienten trenger. I mange tilfeller kan EKG tas av ambulansepersonalet og sendes via nettet til sykehus. Dersom pasienten trenger ballongutblokking kan ambulansen i noen tilfeller dirigeres direkte til et av de få sykehusene som tilbyr slik behandling. Selv om man i dag ønsker å tilby ballongutblokking til flest mulig, vil transportavstander ofte gjøre det vanskelig innenfor den tiden man har til rådighet. Mange infarktpasienter med STEMI får derfor i stedet trombolytisk behandling, og dersom denne behandlingen ikke virker blir man henvist videre til ballongutblokking.
På sykehuset blir pasientene plassert i en overvåkningsavdeling hvor de er tilknyttet ledninger for elektrokardiografi, samtidig med at blodtrykk og puls kontrolleres. Elektrokardiogrammet overvåkes kontinuerlig av trenede sykepleiere. Hensikten med dette er å kunne gripe inn med behandling av rytmeforstyrrelser som er særlig hyppige i de første dager av infarktet. Videre kan andre komplikasjoner til infarktet som fallende blodtrykk og hjertesvikt behandles på et tidlig stadium. Den moderne overvåkningsbehandling har redusert dødeligheten ved akutt hjerteinfarkt fra ca. 35 % til ca. 10–15 %. Men fortsatt er dødeligheten høy, og det arbeides stadig for å finne nye behandlingsmetoder som kan redusere dødeligheten. Pasientene kan som regel skrives ut av sykehus etter 5–7 dager. Rekonvalesensen varer et par måneder, hele tiden med gradvis opptrening. Etter denne tid vil ca. 80 % av pasientene kunne gjenoppta sitt tidligere arbeid. Enkelte pasienter kommer igjennom et hjerteinfarkt uten symptomer og kan leve et normalt liv etterpå. Imidlertid vil en del pasienter utvikle angina pectoris (hjertekrampe), hjertesvikt eller hjertearytmi. Noen pasienter vil trenge hjerteoperasjon eller utblokking av forsnevrede kransarterier.
De fleste hjerteinfarkter oppstår på grunn av åreforkalkning (arteriosklerose) i kransarteriene. De viktigste risikofaktorene for hjerteinfarkt er høyt kolesterolnivå i blodet, høyt blodtrykk, røyking, sukkersyke og arv. Ved å legge om livsstil kan man forebygge nye infarkter. Særlig viktig er det å slutte å røyke. De fleste pasienter vil i tillegg trenge medisiner som forebygger nye infarkter. Hos pasienter som har arteriosklerose i koronararteriene ser det ut til at et infarkt kan utløses av psykiske årsaker, plutselig sterk sorg eller sterk psykisk anspennelse.