hjemstavnsdiktning

Hjemstavnsdiktning, heimstaddiktning, er litteratur hvor forfatterens hjemsted brukes som stoff både hva miljø, personer og natur angår. Hjemstavnsdiktning kan ofte sees brukt i lett nedsettende betydning om forfattere som bare er «regionale» eller «provinsielle». Hjemstavnsdiktningen som man møter i europeisk litteratur fra rundt 1890, har et tydelig program med opposisjon mot storbypreget sivilisasjon og unaturlig kunstpoesi. Egentlig vil den litteraturen som skildrer en storby eller en enkelt bydel også måtte betraktes som hjemstavnsdiktning, men begrepet er i første rekke knyttet til bygdediktning og kanskje spesielt til bondelivsskildringer. I Norge er det dessuten slik at landsmålslitteraturen fra rundt 1890 og fremover i stor utstrekning ble hjemstavnsdiktning i ordets beste betydning.

Som litterær retning representeres hjemstavnsdiktningen i Sverige av de såkalte skånske diktere med blant andre Ola Hansson, den jyske bevegelse i Danmark, Heimatkunst med slagordet «los von Berlin» og programskriftet Rembrandt als Erzieher i Tyskland, den keltiske bevegelse i Storbritannia (blant andre William B. Yeats) og den franske regionalisme.

I Norge er Jens Tvedt, Hans Aanrud, Tryggve Andersen, Sven Moren med flere typiske for bevegelsen. Tvedt er blitt karakterisert som den egentlige grunnlegger av norsk hjemstavnsdiktning. Alt før Tvedt hadde bygdelivet vært skildret av mange, helt fra Petter Dass på 1600-tallet, Claus Frimann og Edvard Storm på 1700-tallet. På midten av 1800-tallet er det en rekke forfattere som henter motiver fra bygdelivet, Nikolai Ramm Østgaard, Ivar Aasen, Bjørnstjerne Bjørnson, Aasmund Olavsson Vinje, Kristofer Janson, Kristian Elster den eldre. Men først rundt 1890 kan man si at bygdelivsskildringene blir en dominerende retning i norsk diktning.

En ny interesse for etniske gruppers litteratur og vektlegging av såkalte «område-studier» har medført en ny oppmerksomhet omkring den regionale litteraturen. Etableringen av forfatterlag i flere landsdeler i Norge fra 1970-årene har ført til økt satsing på litteratur og kultur som er særegen for en region. En kan ellers se en tendens til å bruke forfattere fra et område til selvforståelse og økt samhold, noe som for eksempel gir seg utslag i utallige forfatterdager og -festivaler. Som litterær retning finnes knapt hjemstavnsdiktning i tradisjonell forstand.