hjemfallsrett – Store norske leksikon

Svart-hvitt-fotografi av Rjukanfossen — Utbyggingen av norsk vannkraft begynte for fullt rundt årshundreskiftet. Myndighetene så da betydningen av å kunne forvalte vassdragsressursene til beste for allmennheten. Blant annet fordi de første utbygginger var preget av privat og utenlandsk kapital, ønsket myndighetene å få styring og kontroll med utnyttelsen av vassdragene og innførte i 1906 konsesjonsplikt for erverv av fallrettigheter og for utbygging av større vannfall. Rjukanfossen hadde for eksempel blitt kjøpt for 500 kroner, var omstridt i samtiden og var blant sakene som ledet til konsesjonslovene

Ved konsesjonsloven av 1909 ble konsesjon til private aktører gitt for en bestemt tidsperiode, med lovbestemt vilkår om rett for staten til vederlagsfritt å overta fallrettigheter og anlegg ved konsesjonstidens utløp, såkalt hjemfallsrett. Dette la til rette for at vannkraftressurser kunne utvikles med privat og utenlandsk kapital og kompetanse, samtidig som myndighetene hadde kontroll og styring med utnyttelsen av ressursene, herunder tilgang til eierskapet på lang sikt. I tillegg ville hjemfallet gi staten og berørte kommuner inntekter.

Rjukanfossen fotografert før reguleringen av vassdraget

Av Ukjent/Sam Eyde-arkivet/Nasjonalbiblioteket.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Hjemfallsrett er en rettighet myndighetene har til å overta et anlegg uten betaling når konsesjonen for anlegget utløper. Hjemfallsrett er et vilkår for tildeling av konsesjon. Hjemfallsrett brukes mest om rettigheter til fosser (vannfall) og vannkraftproduksjon.

På begynnelsen av 1900-tallet var behovet for elektrisk kraft i Norge stort. I 1906 var 3/4 av de utbygde vassdragene i Norge eid av utenlandske interessenter. For å forhindre at utenlandske kapitalkrefter kjøpte opp fallrettigheter i Norge på bekostning av allmennheten, staten og de berørte lokalsamfunnene, bestemte de første permanente konsesjonslovene fra 1909 at det krevdes offentlig tillatelse for erverv av vannfall som produserte mer enn 1000 naturhestekrefter. I etterfølgeren til 1909-lovene, industrikonsesjonsloven av 1917 ble grensen etter hvert satt til 4000 naturhestekrefter, tilsvarende 2,7 MW. I 2017 ble industrikonsesjonsloven opphevet og bestemmelsene i loven som gjaldt vannfall ble videreført under navnet vannfallrettighetsloven (1917).

Opprinnelig gjaldt loven om hjemfall også bergverk. Hjemfallsretten for bergverk ble avviklet i 1990 ved opphevelsen av industrikonsesjonsloven av 1917, på grunn av at at hjemfalte gruver påførte staten unødvendig store økonomiske forpliktelser. Allerede hjemfalte bergverk forble i statens eie. Hjemfallsretten i allerede inngåtte konsesjoner ble beholdt hvis konsesjonæren ønsket det.

Hjemfallsrett for vannfall

Hjemfallsrett som vilkår for konsesjon til erverv av vannfall og bergverk ble innført ved Lov av 18. september 1909 om ervervelse av vannfall, bergverk m.v. Denne hjemfallsretten gikk ut på at staten skulle få full eiendomsrett til vannfallet med tilhørende innretninger, uten betaling ved konsesjonstidens utløp.

Fordi hjemfallsretten reduserte det konsesjonspliktige anleggets omsetningsverdi i markedet, ble det hevdet at bestemmelsene kunne sammenlignes med ekspropriasjon, og at anleggseieren hadde krav på erstatning i samsvar med prinsippene i Grunnlovens § 105. Høyesterett forkastet et krav om ekspropriasjonserstatning på bakgrunn av loven i den prinsipielle «hjemfallsrettdommen» av 12. mars 1918.

Hjemfallsretten ble videreført i industrikonsesjonsloven av 1917, og etter flere revisjoner ble bestemmelsen om hjemfallsrett til vassdrag i industrikonsesjonsloven videreført under nytt navn, Lov om konsesjon for rettigheter til vannfall mv. (vannfallrettighetsloven) (1917). Reglene om hjemfallsrett er å finne i lovens § 11.

Tilpassinger til EØS

Hjemfallsordningen for vannkraftproduksjon som har vært gjeldende i Norge har gått ut på at eierskapet går vederlagsfritt tilbake til staten etter 60 år. Regelen rammet kun private eiere, mens staten og andre offentlige eiere (fylker og kommuner) ikke hadde noen tilbakeleveringsplikt.

I juni 2007 fastslo EFTA-domstolen at slik forskjellsbehandling av offentlige og private vannkrafteiere var i strid med EØS-forordningene. I august 2007 vedtok regjeringen en provisorisk anordning for å bringe hjemfallsordningen i samsvar med dommen i EFTA-domstolen og EØS-avtalen, inntil Stortinget kunne foreta de nødvendige lovendringene. I anordningen videreføres det grunnleggende prinsippet om offentlig eierskap til landets vannkraftressurser på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå.

Det vil ikke lenger bli gitt konsesjoner til private for erverv (kjøp) av vannfall og kraftverk, men private kan fortsatt eie inntil en tredjedel av offentlig eide vannkraftverk. Private verk med rettigheter fra før 1909 berøres ikke av den nye ordningen, og verk som faller under grensen på 4000 naturhestekrefter slipper fortsatt konsesjonsbehandling.

Endringene i loven ble vedtatt i september 2008 (Ot. prp. nr. 61 (2007-2008)). Resultatet ble en hjemfallsordning som medfører offentlig eierskap av vannkraftressursene, slik som beskrevet ovenfor. I 2009 vedtok Stortinget også en lovendring som tillater utleie av vannkraftanlegg i perioder på inntil 15 år av gangen både til offentlige og private aktører.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Fast eiendoms rettsforhold

Gunnar Eriksen

Professor, UiT – Norges arktiske universitet