historiografi

På 1900-tallet begynte historikere å bli mer skeptiske til Rankes påstander om å nå fram til «hvordan det egentlig var». Man begynte å legge vekt på at tanken om at enhver historiker velger ut fra sin forhåndsoppfatning av saken (sin forforståelse), og at historikeren er sosialt og historisk plassert. I løpet av 1900-tallet ble fagets metoder radikalt utvidet. Den såkalte Annales-skolen (etablert rundt tidsskriftet Annales i 1929, med de franske historikerne Marc Bloch (1886–1944) og Lucien Febvre (1878–1856) som grunnleggere) regnet historien som et samspill mellom økonomiske, kulturelle og sosiale faktorer.

I Tyskland har blant annet Jürgen Kocka (f. 1941) og Reinhart Koselleck (1923–2006) gjort seg gjeldende med vekt på historisk samfunnsvitenskap og historiens språklige karakter, mens marxisten Eric Hobsbawm (1917–2012) har vært blant dem som har satt agendaen for historiefaget i Storbritannia. Dette viser at faget historie og historiefortolkning er nært knyttet til det samfunnet historiefortolkningen foregår i, og til hvem som fortolker historien.

Norge har en relativt kort universitetstradisjon, men historievitenskapen gjorde seg gjeldende ved universitetet i Christiania allerede i første halvdel av 1800-tallet. Historieprofessorene Peter Andreas Munch (1810–1864) og særlig Rudolf Keyser (1803—1864) ble kjent for innvandringsteorien, som gikk ut på at innvandringen til Skandinavia skjedde fra øst og nord og inn i et lite befolket område, som kom til å bli Norge og Nord-Sverige. Norge var hovedlandet, og derfra spredte folket seg til de andre nordiske landene. Dette førte også til forståelsen av at norrønt språk var norsk, og at sagalitteraturen var norsk. I metodisk og teoretisk forstand var Keyser og Munch beslektet med Ranke, blant annet gjennom sin søken etter det opprinnelige og vekten på kildekritikk.

I neste generasjons historikere gjorde særlig Ernst Sars (1835–1917) seg bemerket. I verket Utsigt over norsk historie (1873–1891) så Sars på Norges utvikling som en følge av en evolusjonisme, og var samtidig også opptatt av ideer og synteser og store sammenhenger. Dermed så Sars den norske historien som en utvikling med en bestemt retning, som pekte fram mot nasjonal selvstendighet. I opposisjon til Sars stod mer konservative historikere, som Torkel Aschehoug (1822–1909), Michael Birkeland (1830–1896) og Yngvar Nielsen (1843–1916).

Den tredje generasjonens historikere i Norge var dominert av Edvard Bull d.e. (1881–1931) og Halvdan Koht (1873–1965), som stod for en radikal kildekritikk. Bull betraktet kongesagaene som levninger fra den tiden de ble skrevet i. Både Bull og Koht var tydelig påvirket av Karl Marx’ synspunkter, og betonet økonomi, materielle forhold og klassekamp (materialistisk historieoppfatning). Fra 1930-tallet var det nærmest en konsensus omkring sosialdemokratisk politikk og ideologi i norsk historieskriving. Pragmatiske materialister, som Sverre Steen (1898–1983) og Jens Arup Seip (1905–1992), var sentrale noe senere i denne i denne perioden. Også historikere som Ingrid Semmingsen (1910–1995) og Edvard Bull d.y. (1914–1986) sorterer inn under denne perioden.

Etter 1945 ble et mer empirisk forskningsideal rådende i norsk historieskriving. I kjølvannet av andre verdenskrig kom et sterkt ønske om å nå fram til etablerte fakta. I teoretisk forstand var man særlig opptatt av kritisk empirisme, med blant andre Ottar Dahl (1924–2011) og Kåre Tønnesson (1926–2019) som representanter. Mens de fleste av de toneangivende historikerne i denne perioden var opptatt av problemstillinger innenfor norsk historie, markerte Tønnesson seg med den franske revolusjon som spesialfelt.

Den norske historievitenskapen har siden 1970-tallet vært preget av stort mangfold, i overensstemmelse med at det også finnes mange profesjonelle historikere i landet. Den såkalte språklige vendingen, som gjorde seg gjeldende fra slutten av 1970-tallet, var en del av den postmoderne retningen, og var særlig opptatt av interessen for det individuelle og subjektive. Den la også vekt på at enkelthendinger og livshistorier kunne forsvinne i strukturer, og på at språket til enhver tid speilet samtiden. Innen den språklige vendingen postulerte man at «historikeren var død», det vil si at historiens tekster var selvstendige, og uavhengige av forfattere.

Edvard Saids (1935–2003) kjente verk Orientalisme (1978) kan ses i lys av den språklige vendingen, og fikk stor betydning for historiske studier av forholden mellom vestlige land og øvrige land. Den såkalte sannhetsdebatten i norsk historieskriving, som kom i kjølvannet av Erling Sandmos (1963–2020) doktorgradsavhandling i 1998, kan ses i lys av den språklige vendingen. Sandmo tok utgangspunkt i Michel Foucaults (1926–1984) epistemebegrep, og så et hvert utsagn som situert, det vil si avhengig av hvem som ytret dem, og når utsagnet ble ytret. Sannheten ble dermed relativ, i stedet for absolutt. I debatten opponerte historikere med mer tradisjonelle syn, som for eksempel Kåre Tønnesson og Tor Erling Førland (f. 1959) mot Sandmo.