hettitter

Lilleasia har en svært gammel kultur, men vi vet lite om perioden før 2000 fvt. Den tidligere befolkningen i Anatolia, hattiene, som snakket et ikke-europeisk språk, har muligens vært der gjennom svært lang tid. Fra disse stammer også hettittenes egen betegnelse «Hatti» (hettittisk khatti) som navn på landområdet rundt byen Hattusa på det anatoliske platået i det sentrale Tyrkia.

Til rundt 1900 fvt. holdt også en assyrisk handelskoloni (karum) til her. Innvandrede indoeuropeere (hettitter, luviere og palaier) underla seg etter 1800 fvt. det anatoliske platået (Kappadokia) uten å fortrenge de tidligere innbyggerne. Det er uklart om hattiene døde ut eller blandet seg med innvandrerbefolkningen. Etter hvert utviklet hettittene et imperium som på høyden av sin makt skulle omfatte hele det anatoliske platået, slettelandet Kilikia med kystområdene og de viktigste nordsyriske byene. Hvor de nøyaktige «grensene» for det hettittiske imperiet gikk, er svært usikkert og varierte gjennom tidene.

Studiet av de gamle hettittenes historie og kultur (hettittologien) bygger særlig på de omfattende tekstfunnene fra hovedstaden Hattusa, det moderne Boğazkale, cirka 140 kilometer øst for Ankara. Den franske arkeologen Charles Texier oppdaget i 1834 ruinfeltene ved Boğazkale samt klippehelligdommen Yazilikaya like i nærheten. De første utgravningene ble gjort i 1893, og noen få tekstfragmenter kom for dagen.

I 1906 startet tyske arkeologer, under ledelse av Hugo Winckler, utgravninger på stedet. Disse har, med visse avbrudd, pågått gjennom 1900-tallet og har avdekket omfattende bygningsmasser og en imponerende mengde tekster som belyser både hettittenes språk, historie og kultur. Tekstene stammer stort sett fra det hettittiske imperiets tid (etter midten av det andre årtusen fvt.), men mange er kopier av eldre tekster, noen helt fra Hattusili 1.s tid (cirka 1650–1620). En katalog fra 1971 anslår antallet til om lag 25 000 kileskrifttavler, mens et langt større antall ventet på å bli offentliggjort. Også senere er det dukket opp stadig nye tekster, noen av dem viktige.

I tillegg til Boğazkale er det også foretatt utgravninger flere andre sentrale steder, blant annet av amerikanske og tyrkiske ekspedisjoner. Nevnes kan tyrkernes utgravninger ved Alaca Hüyük under ledelse av Hamit Zübeyir Kosay, ved Kültepe og Karahüyük (Elbistan) under Tahsin Özgüç og ved Karahüyük (Konya) under ledelse av Sedat Alp. De spredte tekstfunnene fra disse og andre utgravningssteder (for eksempel Ras Shamra/Ugarit, Meskene/Emar, begge i Syria) er imidlertid svært beskjedne sammenlignet med de rike funnene fra Boğazkale.

Selv om det er vanlig å finne kulturer i det gamle Midtøsten som benytter flere språk, er språkrikdommen i Hettitterriket likevel enestående. Det er funnet tekster på åtte ulike språk. De innvandrede «hettittene» overtok den mesopotamiske kileskriften, og det er funnet tekster på både sumerisk og akkadisk. Hettittisk kalles det indoeuropeiske språket som kongene i det østlige Lilleasia benyttet i sine historiske og statsrettslige, samt i en rekke andre offentlige dokumenter i perioden 1600–1200 fvt. Hettittisk er også det tidligst belagte indoeuropeiske språket. Det ble skrevet med kileskrift på leirtavler.

Tospråklige tekster, der den samme teksten står på både akkadisk og hettittisk, lettet arbeidet med tydningen. Den store mengden tekster som ble funnet i Boğazkale, særlig under utgravningene i 1906–1912, førte til at Bedřich Hrozný i 1915 kunne erklære at skriften nå var dechiffrert, og at språket var indoeuropeisk. Han utgav også det første forsøk på en hettittisk grammatikk. Allerede i 1902 hadde imidlertid den norske språkforskeren Jørgen Alexander Knudtzon (1854–1917), uten å bli trodd, hevdet at de såkalte Arzawabrevene fra Tell el-Amarna, som senere viste seg å være hettittiske, benyttet et indoeuropeisk språk.

Selv kalte hettittene dette kileskrifthettittiske språket nesittisk (nešili, nāšili), etter byen Nesa (dagens Kültepe). Det er mulig å skille mellom ulike stadier i språkets historie: gammelhettittisk (1600–1500-tallet fvt.), mellomhettittisk (1400-tallet fvt.) og nyhettittisk (1300–1200-tallet fvt.). Den hettittiske kileskriften er en avlegger av den akkadiske og skiller mellom tre ulike skrifttegn: fonetiske tegn, ideogrammer og determinativer.

De indoeuropeiske språkene luvisk og palaisk er begge beslektet med hettittisk og ble benyttet henholdsvis i de sørlige og nordlige delene av Hettitterriket. En tidligere antatt variant av hettittisk, kalt hieroglyf-hettittisk eller billedhettittisk, ble benyttet i Syria og i den sørøstlige delen av Lilleasia på 1000-tallet fvt. Dette språket utgjør en dialekt av luvisk, og kunne med fordel vært kalt hieroglyf-luvisk. Kileskrifthettittisk, luvisk, palaisk og hieroglyf-hettittisk regnes alle til den anatoliske grenen innen den indoeuropeiske språkfamilien. Også de ikke-indoeuropeiske språkene hurrittisk (fra en kultur som øvde en betydelig innflytelse, ikke minst religiøs, på hettittene) og proto-hettittisk, som var det språket den opprinnelige befolkningen i Hettitterriket snakket ble benyttet. Proto-hettittisk var utdødd i hettittisk tid og ble bare benyttet som kultspråk.

Takket være pionerinnsatsen til mange ulike språkforskere, er de fleste tekstene i dag godt forstått. Vi har et tilfredsstillende kjennskap til grammatikk og språk, selv om mange problemer gjenstår og betydningen av en god del ord fremdeles er ukjent. Andre usikkerheter gjelder den historiske kronologien, samt vansker når det gjelder å koble de ulike arkeologiske utgravningsstedene til geografiske navn omtalt i de historiske kildene. Også når de gjelder enkelte kongers regjeringstid er kronologien usikker, men kunnskapene om hettittene og deres kultur øker stadig.

Hettittene overtok mange trekk fra mesopotamisk og hurrisk kultur, men oppviser også tydelige særtrekk. De var mest selvstendige i forhold til statskunst, historiografi og jus. De rike funnene, i første rekke fra palass- og tempelarkivene i Boğazkale, er av mange slag: historiske tekster, kongeinnskrifter, avtaleinngåelser (disse siste har særlig vakt oppmerksomhet på grunn av sin likhet med pakttekstene i Det gamle testamentet og Tanakh), lover og andre juridiske tekster, brev (særlig diplomatisk korrespondanse), segl (både «stempler» og avtrykk), mytologiske tekster, ritualer, kultiske tekster, hymner og bønner, omentekster og økonomiske tekster. Ettersom det ikke er kommet for dagen retts- eller forretningsarkiver, er vår kjennskap til hettittenes styresett, administrasjon, dagligliv og sosiale forhold mangelfull. Andre forhold er derimot godt belyst.

Kunst og arkitektur var først og fremst knyttet til religionen, og synes ikke å ha hatt noen verdslig eller selvstendig estetisk funksjon (enkelte jaktscener forekommer). Konger og dronninger er avbildet mens de utfører prestelige tjenester. Motivene i kunsten er derfor begrenset og innskrenker seg stor sett til kultiske scener og gudefremstillinger. Typisk for den hettittiske monumentalkunsten er figurer hugd i relieff på stein. Palass- og tempelarkitekturen var storstilt. I Hattusa er det funnet massive bygningskomplekser rundt en sentral gårdsplass. Et praktfullt tempelanlegg ble hugd ut i klippene ved Yazilikaya, nær hovedstaden. Her finnes de best bevarte skulpturarbeider i karakteristisk hettittisk stil.

• Les mer om hettittisk arkitektur.

Arkivene forteller ingenting om de to siste hettitterkongene eller om hva som skjedde da katastrofen til slutt rammet. Arkeologiske utgravninger har vist at både Hattusa og flere andre viktige byer i det østlige Anatolia ble ødelagt av brann. Nyere forskning har konstatert at det hovedsakelig var de mange befestningene og offentlige bygningene som ble brent, ikke boligområdene. Det er derfor blitt foreslått at innbyggerne kan ha forlatt byen før ødeleggelsene fant sted. Det har ikke vært mulig å datere disse hendelsene nøyaktig, men det er en vanlig oppfatning i dag at det kan ha skjedd helt på slutten av 1200–tallet eller i begynnelsen av 1100-tallet (cirka 1190–1180 fvt.).

Det er fremdeles uklart hva, eller hvem, som sto bak ødeleggelsen av dette mektige riket. Mange teorier om hva, eller hvem dette skyldtes har vært foreslått, men forskere har ennå ikke kommet til noen entydig konklusjon. En vanlig forklaring har lenge vært at de såkalte havfolkene, som erobret store områder langs Middelhavet, ødela også disse byene inne i Anatolia. Den gamle fienden Kashka-folket har også vært gjort ansvarlige for ødeleggelsene. De senere tiår har man også begynt å se på mer sammensatte årsaker. Det blir pekt på at Hettitterrikets undergang skjedde i en periode da omfattende etniske, demografiske, sosiale, politiske og økonomiske omveltninger, fra Mykene i Hellas til Det sydlige Kanaan, førte til et sammenbrudd i senbronsealderens (cirka 1550–1200 fvt.) bystatskultur.

Dagens forskere mener det neppe var bare én årsak og peker på at alle disse tidligere så mektige samfunnene allerede må ha vært svekket av ulike årsaker. Det er for eksempel gode belegg for at den internasjonale handelen mellom statene ikke lenger blomstret som tidligere. Både indre stridigheter, angrep fra andre folkegrupper, som havfolkene, kan også ha spilt en rolle i Hettitterrikets undergang. Også jordskjelv blir foreslått som årsak til brannene og ødeleggelsene, men har ikke kunnet bevises.

De senere år har ulike forskere (både arkeologer, biologer og filologer) begynt å fokusere på klimaendringer, tørke og hungersnød som en medvirkende årsak til ødeleggelsene. Gjennom studier av gammelt trevirke, pollen og stalagmitter (istapplignende formasjoner i dryppsteinhuler) blir det etter hvert klart at det må ha vært en langvarig tørkeperiode i hele det østlige Middelhavsområdet fra midten av 1200–tallet og helt frem til 900–tallet fvt. Det er ennå ikke mulig å fastslå med sikkerhet om denne var sammenhengende, eller om det dreide seg om et tidsrom med mange mer eller mindre regnfattige år. Tørke vil uansett ha ført til sultkatastrofer og epidemier, indre oppstander og folkeforflytninger.

Det er også funnet brev fra midten av 1200–tallet, der hettittene forteller farao Ramses 2. (regjerte cirka 1279–1213 fvt.) at de ikke har nok korn i landet. Deretter sendte hettittene en handelsdelegasjon til Egypt for å skaffe hvete og bygg. En inskripsjon fra farao Merenptahs tid (regjerte cirka 1213–1203 fvt.) forteller at også kongen av Ugarit har berettet om sult og bedt om å få korn fra Egypt. Dette tyder på at tørken ikke bare var et lokalt fenomen. Klima og bystatenes undergang er i dag et viktig forskningsområde.

Arkeologisk og historisk er overgangen fra senbronse- til jernalder en «mørketid» med mange uløste problemer. Karakteristisk for perioden er innvandring, blant annet av de såkalte «havfolkene», og indre forflytning av store folkegrupper. Ulike befolkningselementer overvant Anatolia, Syria og Palestina – mens Egypt unnslapp. Nye småstater ble dannet, blant disse også Det gamle Israel og filistrenes pentapolis.

Småstatskulturen, med politisk selvstendige og økonomisk innbyrdes avhengige politiske enheter, preget hele perioden fra rundt 1100 til rundt 900 fvt. Arven fra Hettitterriket levde videre i en rekke såkalte nyhettittiske (også kalt sen-hettittiske og syrisk-hettittiske) småstater. Flere av dem er gravd ut (blant annet Karkemish på grensen mellom dagens Tyrkia og Syria og Sam'al, dagens Zincirli i det sørlige Tyrkia) og har gitt oss et relativt godt kjennskap til kultur og styringsformer. Lokale tekstfunn er imidlertid ubetydelige, og en er henvist til omtale i andre kilder. Etter hvert gikk småstatene opp i andre politiske systemer. De uavhengige nyhettittiske statene i Kilikia ble annektert av Assyria på 600-tallet fvt.

Hettittene omtales en rekke ganger i Det gamle testamentet og Tanakh. Ifølge 1. Mosebok 10, der det forklares hvilke ætter som nedstammer fra Noahs sønner, er Het stamfaren til hettittene. Ifølge 1. Mosebok kapittel 15, vers 20; 2. Mosebok kapittel 3, vers 8 og 2. Mosebok kapittel 13, vers 5 med flere, var hettittene en del av befolkningen i Kanaan før israelittenes innvandring. I 1. Kongebok kapittel 10, vers 29 omtales hettittiske konger. Hettitter tjente ifølge bibeltekstene i kong Davids hær (1. Samuelsbok kapittel 26, vers 6 og 2. Samuelsbok kapittel 23, vers 39). Kong Salomo hadde ifølge bibelteksten hettittiske hustruer (1. Kongebok kapittel 11, vers 1). Ettersom Hettitterrikets innflytelse i bibelsk tid ikke strakte seg sør for Damaskus, må de bibelske beleggene dels dreie seg om gammelt tradisjonsgods og dels om kontakter mellom området Kanaan og de nyhettittiske statene.

• hettittisk arkitektur
• hettittisk religion
• Midtøstens historie
• Kanaan
• havfolkene

• Cline, Eric H. (2021): 1177 B.C. The Year Civilization Collapsed. (Revised and updated). Princeton University Press. Princeton. Oxford.
• Hettittiske skrifter. Utvalg, oversettelse og innledende essay av Bjarte Kaldhol. Utgitt i serien Verdens hellige skrifter. Bokklubben 2009.