folk av indoeuropeisk opprinnelse som trengte inn i Lilleasia (Anatolia) før og rundt år 2000 f.Kr. De grunnla et rike som i løpet av de neste hundreårene utviklet seg til et av de mektigste oldtidsimperiene i den gamle For-orient, den «fjerde stormakt» ved siden av Egypt, Babylonia og Assyria.
Bakgrunn
Lilleasia har en meget gammel kultur, men vi vet lite om perioden før 2000 f.Kr. De hattier (og protohattier) som da holdt til i Anatolia, har muligens vært der gjennom meget lang tid. Fra disse stammer betegnelsen «Hatti» (hettittisk khatti) som navn på landområdet rundt byen Hattusa på det anatoliske platået i det sentrale Tyrkia. Vårt «hettitter» stammer fra Bibelens Het (hebr. khet), den eponyme stamfaren til hettittene ifølge 1 Mos 10:15. Til rundt 1900 f.Kr. holdt en assyrisk handelskoloni (karum) til her. Innvandrede indoeuropeere (hettitter, luviere og palaier) underla seg etter 1800 f.Kr. det anatoliske platået uten å fortrenge de tidligere innvånerne. Etter hvert utviklet hettittene et imperium som på høyden av sin makt, i siste halvdel av 2. årtusen f.Kr., skulle omfatte hele det anatoliske platået, slettelandet Kilikia med kystområdene og de viktigste nordsyriske byene. Hvor de nøyaktige «grensene» for det hettittiske imperiet gikk, er svært usikkert.
Kilder og utgravninger
Studiet av de gamle hettittenes historie og kultur (hettittologien) bygger særlig på de omfattende tekstfunnene fra Hatti-rikets hovedstad Hattusa, det moderne Boğazkale, ca. 140 km øst for Ankara. Franskmannen C. Texier oppdaget i 1834 ruinfeltene ved Boğazkale samt klippehelligdommen Yazilikaya like i nærheten. De første utgravningene ble gjort i 1893, og noen få tekstfragmenter kom for dagen. I 1906 startet tyske arkeologer, under ledelse av H. Winckler, utgravninger på stedet. Disse har, med visse avbrudd, pågått til i dag og har avdekket omfattende bygningsmasser og en imponerende mengde tekster til belysning av hettittenes språk, historie og kultur. Tekstene stammer stort sett fra det hettittiske imperiets tid (etter midten av 2. årtusen f.Kr.), men mange er kopier av eldre tekster, noen helt fra Hattusili 1s tid. En katalog fra 1971 anslår antallet til ca. 25 000 kileskrifttavler, mens et langt større antall ventet på å bli offentliggjort. Også senere er det dukket opp stadig nye tekster, noen av dem viktige. I tillegg til Boğazkale er det også foretatt utgravninger flere andre sentrale steder, bl.a. av amerikanske og tyrkiske ekspedisjoner. Nevnes kan tyrkernes utgravninger ved Alaca Hüyük under ledelse av H. Kosay, ved Kültepe og Karahüyük (Elbistan) under T. Özgüç og ved Karahüyük (Konya) under S. Alp. De spredte tekstfunnene fra disse og andre utgravningssteder (f.eks. Ras Shamra/Ugarit, Meskene/Emar, begge i Syria) er imidlertid svært beskjedne sammenlignet med de rike funnene fra Boğazkale.
Den store mengden tekster som ble funnet i Boğazkale, særlig under utgravningene 1906–12, førte til at Bedřich Hrozný i 1915 kunne erklære at skriften nå var dechiffrert, og at språket var indoeuropeisk. Han utgav også det første forsøk på en hettittisk grammatikk. Allerede i 1902 hadde imidlertid nordmannen J. A. Knudtzon, uten å bli trodd, hevdet at de såkalte Arzawabrevene fra Tell el-Amarna, som senere viste seg å være hettittiske, benyttet et indoeuropeisk språk. Takket være pionerinnsatsen til forskere som B. Hrozný, E. Forrer, F. Sommer, J. Friedrich, A. Goetze, H. T. Bossert, E. Sturtevant, H. G. Güterbock, H. Ehelof og andre er de fleste tekstene i dag godt forstått. Vi har et tilfredsstillende kjennskap til grammatikk og språk, selv om mange problemer, særlig av leksikografisk og fonologisk art, gjenstår. Andre usikkerheter gjelder den historiske kronologien, samt vansker når det gjelder å koble de ulike arkeologiske utgravningsstedene til geografiske navn omtalt i de historiske kildene. Kunnskapene om hettittene og deres kultur øker stadig.
Stat og samfunn
Sosio-økonomiske forhold
Grunnlaget for Hatti-rikets økonomi var, som for alle pre-industrielle agrarsamfunn, jordbruk og dyrehold. Som ellers i den gamle For-orienten var jorden noenlunde likt fordelt mellom kongehuset (den største landeier), templene og de store landeierne. De viktigste produktene var bygg, hvete (til brødbaking og ølbrygging), vindruer, frukt og bihold. Storfe og hester var høyt verdsatt, men sauehold, geitehold og grisehold langt mer utbredt. Som en følge av klimaet på den anatoliske høysletta (tørt sommervær, rikelig regnfall om våren og snø om vinteren) ble dyrene brakt opp i høylandet for beite om sommeren og ned i dalførene om vinteren. Lilleasia var mer skogkledd enn i dag. Retten til beitemarker hadde stor økonomisk betydning. Gjeterhunder var høyt verdsatt. Kildene nevner også vakt- og jakthunder.
Hatti-riket hadde rike mineralforekomster: bly, kopper, sølv (sammen med korn datidens pengeenhet). Metallindustrien var velutviklet, og de mest brukte metaller var kopper og bronse, men også, langt mindre utbredt, jern. Den tidligere vanlige oppfatningen at hettittene var de første som utviklet en betydelig jernindustri, bl.a. ved å smelte støpejern ved hjelp av blåsebelger og å fremstille våpen og redskaper av jern, er feilaktig. Jern ble kun brukt til utsmykning. Også tekstilindustrien var omfattende og lå på høyt nivå.
En meget viktig del av økonomien skyldtes handel (byttehandel, krigsbytte og «ensidig import», dvs. skattlegging av erobrede områder). Organiseringen av varehandelen var omfattende, og i de fleste store byer fantes store lagerhus. De funksjonærene som var knyttet til varehusene, hørte til hettittersamfunnets mest innflytelsesrike tjenestemenn. Foruten å kontrollere varehandelen, hadde disse også overoppsynet med innkrevingen av skatter og avgifter. Tekstene viser at hettittene hadde en omfattende handel med Babylonia, Egypt, Lykia, Kypros, Ahhiyawa (Mykene?) og Nord-Syria.
Samfunnet var organisert i en rekke forholdsvis store byer, samt et utall av små byer og landsbyer. Hettittersamfunnet var et typisk føydalsamfunn der stormennene eide jorden. Overklassens kvinner hadde stor makt og innflytelse. Om den jevne mann finnes få informasjoner utover det en indirekte får vite av lovgivningen. Bønder og håndverkere måtte yte pliktarbeid. Bøndenes len gikk i arv, men måtte godkjennes av føydalherren. Håndverkerne kunne selge sine praksiser. Pga. systemet med leilendingarbeid ble leiearbeidere brukt i mindre grad. Disse fantes i første rekke i hæren og i det sesongbetonte jordbruket, særlig knyttet til innhøstingen. Det fantes også slaver i et visst omfang.
Kongen
Kongen var den absolutt mest sentrale personen i hettitterriket. Han var den største føydalherren, eide lagerhus, palasser og jordbrukseiendommer over hele riket og drev imperiet mer eller mindre som sin egen forretning. Kongen omgav seg med de viktigste embetsmennene, som oftest hans egne slektninger. De største byene og provinsene ble gitt til medlemmer av kongefamilien. Når fremmede vasaller fikk beholde makten, ble de knyttet til kongens familie gjennom giftermål. Kongen foretok regelmessige reiser gjennom riket og deltok på de store religiøse festene som kunne vare i mange dager. Kongen var øversteprest for alle guder og ble salvet som prest ved tronstigningen. Etter sin død ble han guddommeliggjort. Ved sin side hadde kongen en kvinnelig prest med stor makt og innflytelse; hun var ofte, men ikke alltid, hans hustru. Dronningen synes å ha hatt stor makt og utførte en lang rekke offisielle plikter. Kongen var også øverstkommanderende for de militære styrkene og deltok som regel selv i slagene. Han var rikets øverste dommer. Pga. kongens store betydning ble det lagt mye vekt på tronfølgespørsmål.
Militærvesenet
Militærvesenet var viktig for Hatti-rikets ekspansjon og for å holde imperiet sammen. I tillegg skaffet det betydelige inntekter. Hæren, som var stående med vervede soldater, var velorganisert og effektiv. Når en større hærferd ble planlagt, ble hæren supplert med tropper fra de områdene som hettittene kontrollerte. Bare i krisetider ble deler av sivilbefolkningen innkalt. Så snart krisen var over, ble de dimittert. Det er vanlig å anta at bruken av stridsvogner oppstod i Lilleasia rundt år 1600 f.Kr. Kongene i Hatti benyttet stridsvogner, og dette fikk etter hvert stor strategisk betydning. Stridsvognførerne tilhørte samfunnets elite. De kjempet med lanse, men buen var viktigst.
Store slag var uvanlige i senbronsealderen. Et unntak finner vi bl.a. i slaget ved Kadesj i 1285 f.Kr., der den egyptiske farao Ramses 2 møtte hettitterkongen Muwatallis 2. Utfallet av slaget er noe uklart, men det endte ihvertfall med at egypterne trakk seg tilbake. Det ble kjempet med infanteri og kavaleri. Ifølge kildene mønstret hettitterkongen 3500 stridsvogner og 17 000 (eller 37 000) fotsoldater, en betydelig størrelse på en hær dengang.
Lovgivning
En rekke lover (rundt 200) er overlevert. Lovene viser innflytelse fra mesopotamiske lover, men med en stor grad av selvstendig tilpasning. Selv om de foreligger i én samling, stammer lovene åpenbart fra ulike tider og viser en utvikling fra et strengere mot et mildere straffesystem. Typisk for hettittisk lovgivning er fraværet av jus talionis, gjengjeldelsesprinsippet («øye for øye, tann for tann»). I stedet legges vekt på å gjøre skaden god (restitusjon). En rekke lover regulerer jordbruket. Bestialitet og voldtekt ble ansett som de alvorligste forbrytelser, for slaver ulydighet og trolldom.
Kultur
Hettittene overtok mange trekk fra mesopotamisk og hurrisk kultur, men oppviser også tydelige særtrekk. Mest selvstendige var disse «For-orientens romere» i forhold til statskunst, historiografi og jus. De rike funnene, i første rekke fra palass- og tempelarkivene i Boğazkale, er av mange slag: historiske tekster, kongeinnskrifter, avtaleinngåelser (disse siste har særlig vakt oppmerksomhet pga. sin likhet med de gammeltestamentlige pakttekstene), lover og andre juridiske tekster, brev (særlig diplomatisk korrespondanse), segl (både «stempler» og avtrykk), mytologiske tekster, ritualer, kultiske tekster, hymner og bønner, omentekster, økonomiske tekster. Ettersom det ikke er kommet for dagen retts- eller forretningsarkiver, er vårt kjennskap til hettittenes styresett, administrasjon, dagligliv og sosiale forhold mangelfullt. Andre forhold er derimot godt belyst.
Språk
Selv om det er vanlig å finne kulturer i den gamle For-orienten som benytter flere språk, er språkrikdommen i hettitterriket likevel enestående. Det er funnet tekster på åtte ulike språk. De innvandrede «hettitter» overtok den mesopotamiske kileskriften, og det er funnet tekster på sumerisk og akkadisk. Hettittisk kalles det indoeuropeiske språket som kongene i Hatti-riket i det østlige Lilleasia benyttet i sine historiske og statsrettslige, samt i en rekke andre offentlige dokumenter i perioden 1600–1200 f.Kr. Det ble skrevet med kileskrift på leirtavler. Selv kalte hettittene dette kileskrifthettittiske språket nesittisk (nešili, nāšili), etter byen Nesa (dagens Kültepe). Hettittisk er det tidligst belagte indoeuropeiske språket. Det er mulig å skille mellom ulike stadier i språkets historie: gammelhettittisk 1600–1500-tallet f.Kr., mellomhettittisk 1400-tallet f.Kr., nyhettittisk 1300–1200-tallet f.Kr. Den hettittiske kileskriften er en avlegger av den akkadiske og skiller mellom tre ulike skrifttegn: fonetiske tegn, ideogrammer og determinativer.
De indoeuropeiske språkene luviskog palaisk er begge beslektet med hettittisk og ble benyttet henholdsvis i de sørlige og nordlige delene av hettitterriket. En tidligere antatt variant av hettittisk, kalt hieroglyf-hettittisk eller billedhettittisk, ble benyttet i Syria og den sørøstlige delen av Lilleasia ved begynnelsen av 1000-tallet f.Kr. Ettersom dette språket nærmest utgjør en dialekt av luvisk, kunne det med fordel vært kalt hieroglyf-luvisk. Det mye yngre lykisk, som stammer fra 400–200 f.Kr., står også svært nær luvisk. Kileskrifthettittisk, luvisk, palaisk, hieroglyf-hettittisk og lykisk regnes alle til den anatoliskegrenen innen den indoeuropeiske språkfamilien.
I hettitterriket ble også brukt de ikke-indoeuropeiske språkene hurrisk(fra en kultur som øvde en betydelig innflytelse, ikke minst religiøs, på hettittene) og proto-hattisk, som var det språket som den opprinnelige befolkningen i Hatti benyttet. Proto-hattisk var utdødd i hettittisk tid, og ble bare benyttet som kultspråk.
Historie
Det eldste dynasti
(ca. 1650–ca. 1500 f.Kr.). Etter at småkongene i Kussara, Pithana og sønnen Anitta, rundt midten av 1700-tallet hadde erobret Nesa (Kanesj/Kültepe) og etter hvert skaffet seg herredømme over en rekke av de anatoliske bystatene, klarte de tre første hettittiske kongene, Labarna av Kussara, Hattusili 1 (ca. 1650–ca. 1620) og Mursili 1 (ca. 1620–ca. 1590), på forbausende kort tid å etablere et mektig dynasti i Lilleasia. Hattusili 1 bygde ut Hattusa som rikets hovedstad, og etter hvert ble også de nordlige delene av dagens Syria inkorporert i riket. Mursili 1 erobret Aleppo, den mektigste bystaten i Syria, og sendte militærekspedisjoner østover gjennom det nordlige Mesopotamia og inn i Babylonia (som i denne perioden opplevde nedgangstider). Hovedhensikten med erobringsferden var å kontrollere hurriene (hurrittene), som under Mitanni-slekten var i ferd med å vokse til en stormakt. Samtidig som hettittene i stor grad var kulturelt mottagelige for hurrisk påvirkning, var de, naturlig nok, mindre villige til å akseptere hurriske militære inntrengninger på eget område. Den hettittiske staten, som under Mursili 1 hadde ekspandert betydelig, gikk imidlertid raskt tilbake etter hans død. Dette skyldtes både interne stridigheter, hurrisk press østfra og endrede internasjonale forhold. Andre konger i det eldste dynasti var Hantili 1 (ca. 1590–ca. 1560), Zidanta 1 (ca. 1560–ca. 1550), Ammuna (ca. 1550–ca. 1530), Huzziya 1 (ca. 1530–ca. 1525). Selv om navnene på kongene er kjent, er datoene for deres regjeringstid svært usikre, og vi vet så å si ingenting om dem. Hele perioden etter Mursili 1, fra ca. 1590 til rundt 1500, er nærmest ukjent m.h.t. detaljer. En viktig konge var Telepinu som hersket ca. 1525–ca. 1500, og som fikk laget en rekke lover som bl.a. sikret arvefølgen. Dermed maktet han å stabilisere hettitterriket på ny. Heller ikke om denne kongen vet vi noe særlig.
Det midtre dynasti
(ca. 1500–ca. 1430 f.Kr.). I den konvensjonelle inndelingen av hettittenes historie har det vært vanlig å regne med et «midtre dynasti». En vet imidlertid svært lite om denne perioden, og flere har hevdet at manglende kunnskaper om periodens enhetlighet, eller om hvorvidt det var brudd eller kontinuitet i kultur og styringsformer i forhold til periodene før og etter, gjør det mer berettiget å snakke om en overgangstid. Vi kjenner en rekke kongenavn: Tahurwaili, Alluwamna, Hantili 2, Zidanta 2, Huzziya 2, Muwatalli 1, men vet praktisk talt ingenting om kongene selv. Flere av navnene er dukket opp i kildene ganske nylig. Før ytterligere tekster som kan kaste lys over perioden er publisert, må den betraktes som en mørketid i hettittenes historie.
Den nye dynasti. Det hettittiske imperium
(ca. 1430–ca. 1200 f.Kr.). Med Tudhaliya 1 (ca. 1430–ca. 1410) grunnlegges på 1400-tallet et nytt dynasti, og under denne kongen og hans nærmeste etterfølgere ekspanderer hettittene og skaffer seg kontroll over Kizzuwadna (Kilikia) i den vestlige delen av det hurriske Mitanni-riket og det nordlige Syria (med Aleppo). Andre konger i denne perioden er Hattusili 2 (ca. 1410–ca. 1400), Tudhaliya 2 (ca. 1400–ca. 1390), Arnuwanda 1 (ca. 1390–ca. 1380), Tudhaliya 3 (ca. 1380–ca. 1370). Enkelte detaljer er kjent for noen av disse, bl.a. avtaler de gjorde med fremmede konger. Igjen ble makten midlertidig. Hurriene i Mitanni gikk i allianse med egypterne og presset mot grensene til hettitterriket som var nær ved å gå under.
Med Suppiluliuma 1 (ca. 1370–ca. 1330), «samtidens største militære geni», endret imidlertid forholdene seg. Nå innledes det hettittiske imperiums virkelige storhetstid som skulle vare noe over hundre år. Kizzuwadna ble helt inkorporert, og det hurriske Mitanniriket ble kraftig redusert. Nord-Syria ble underlagt helt til Damaskus. Dermed startet rivaliseringen om hegemoniet i Midtøsten mellom de to stormaktene Egypt og hettitterriket. Egypt ble svekket som en følge av indre stridigheter og med Suppiluliumas sønn Mursili 2 (ca. 1330–ca. 1295), som etterfulgte sin bror Arnuwanda 2 (som døde etter bare ett år på tronen), ble makten konsolidert gjennom en rekke felttog mot Egypt og mot det inntrengende Gasga-folket (nevnes i kildene, ellers ukjent) som truet Hattusa fra nordøst. Mursili underla seg også Arzawa ved kysten av Egeerhavet. I et stort slag 1285 (?) ved Kadesj (Tell Nebi Mend), ved elven Orontes i Syria, beseiret Mursili 2s sønn Muwatalli 2 (ca. 1295–ca. 1282) tilsynelatende den egyptiske farao Ramses 2. Den samme Muwatalli måtte imidlertid flytte hovedstaden fra Hattusa til Tarhuntassa i lavlandet (muligens fordi presset fra Gasga-folket ble for sterkt). Hattusa ble ødelagt, og mange av de hettittisk-dominerte nordlige områdene gikk tapt. Mursili 3, bror av Muwatalli (ca. 1282–ca. 1275) ble avsatt av sin onkel Hattusili, som hadde gjenvunnet hovedstaden Hattusa og deretter blitt konge (Hattusili 3, ca. 1275–ca. 1245). Samtidig ble de syriske besittelsene truet av egypternes militære operasjoner i området. Tudhaliya 4 (ca. 1245–ca. 1215) gjenoppbygde Hattusa som hovedstad, og erobret Kypros. Likevel gikk riket tilbake i hans regjeringstid. Etter Arnuwanda 3 (ca. 1215–ca. 1210) kom Suppiluliuma 2 på tronen i ca. 1210. Hvor lenge denne siste av de hettittiske kongene regjerte, vet vi ikke. Arkivene forteller ingenting om de to siste hettitterkongene eller om hva som skjedde da katastrofen til slutt rammet. Bare arkeologien kan fortelle om en by som ble fullstendig ødelagt av brann. Utgravninger har vist at nesten alle de store byene i hettittenes imperium ble ødelagt av brann i den samme perioden. Hettittene dominerte Anatolia i nesten 400 år og skapte en til da usett politisk orden og blomstrende økonomi over hele området. Deres makt ble imidlertid snart borte.
De nyhettittiske statene
Hettitterstatens fall må sees i en større sammenheng og utgjør en del av de omfattende etniske, demografiske, sosiale, politiske og økonomiske omveltningene som fant sted i hele middelhavsområdet fra slutten av 1200-tallet og som resulterte i et sammenbrudd i senbronsealderens bystatskultur. Arkeologisk og historisk er overgangen fra senbronse- til jernalder en «mørketid» med mange uløste problemer. Karakteristisk for perioden er innvandring, bl.a. av de såkalte «Sjøfolkene», og indre forflytning av store folkegrupper. Ulike befolkningselementer overrant Anatolia, Syria og Palestina – mens Egypt unnslapp. De fleste større bystater gikk under (bl.a. Ugarit), og en rekke nye småstater ble dannet (bl.a. Israel). Til det anatoliske platået innvandret frygerne, og disse kan ha vært ansvarlig for Hatti-rikets fall.
Småstatskulturen, med politisk selvstendige og økonomisk innbyrdes avhengige politiske enheter, preget hele perioden ca. 1100–ca. 900. Arven fra hettitterriket levde videre i en rekke såkalte nyhettittiske (også kalt sen-hettittiske og syrisk-hettittiske) småstater. Flere av dem er gravd ut (bl.a. Karkemisj på grensen mellom dagens Tyrkia og Syria og Sam'al, dagens Zincirli i det sørlige Tyrkia) og har gitt oss et relativt godt kjennskap til kultur og styringsformer. Lokale tekstfunn er imidlertid ubetydelige, og en er henvist til omtale i andre kilder. Etter hvert gikk småstatene opp i andre politiske systemer. F.eks. ble de uavhengige nyhettittiske statene i Kilikia annektert av Assyrerriket på 600-tallet.
Hettittene og Bibelen
Hettittene omtales en rekke ganger i Det gamle testamente. Ifølge Noas ætteliste i 1 Mos 10:15 er også hettittene etterkommere etter Adam. Ifølge 1 Mos 15:20, 2 Mos 3:8, 2 Mos 13:5 m.fl. utgjorde hettittene et befolkningselement i Kanaan før israelittenes innvandring. I 1 Kong 10:29 omtales hettittiske konger. Hettitter tjente i Davids hær (1 Sam 26:6, 2 Sam 23:39). Salomo hadde hettittiske hustruer (1 Kong 11:1). Ettersom hettitterrikets innflytelse i bibelsk tid ikke strakte seg sør for Damaskus, må de bibelske beleggene dels dreie seg om gammelt tradisjonsgods og dels om kontakter mellom Palestina og de nyhettittiske statene.