Hesten er sentral i mange folks mytologi og trosforestillinger, både som livs- og dødssymbol. Hos buddhistene står den for bestandighet og tingenes skjulte natur, i islam symboliserer den rikdom og lykke. I Kina forbindes den bl.a. med yang, ild og himmelen, mens den i kristendommen har symbolisert Solen og gavmildhet, foruten flere helgener, bl.a. St. Georg.
I skandinavisk religion hadde hesten en viktig plass. Fra bronsealderen finner vi ofte fremstillinger av hesten sammen med soltegn, skip og orm, og den har derfor sikkert vært knyttet til fruktbarhetskult. I kulten ved blotene var hest vanlig som offerdyr, like ens ved gravlegging, da enten hele hesten eller hestehodet ble gravlagt sammen med den døde. I Gokstad- og Oseberg-haugene var det f.eks. henholdsvis 12 og 15 hester. I vikingtidens mytologi var hesten oftest knyttet til Frøy og Odin som red på Sleipne, med åtte ben. Hesten trakk også Sol og Måne. Kjent er bruken av hestehode i magisk handling. Egil Skallagrimsson reiste nidstang med hestehode og magiske runer mot Eirik Blodøks.
Mange forskere har hevdet at det var vanlig å spise hestekjøtt i hedensk tid. Dette er langt fra sikkert, og når den kristne kirken forbød nyting av hestekjøtt, er det rimelig å se dette på bakgrunn av hesten som hedensk offerdyr. I folketro innsamlet på 1800- og 1900-tallet varslet det ulykke, brann eller dødsfall å drømme om en hest. Ristet hesten seg med selen på, kunne man vente uvær eller dødsfall. Dødsfall spådde det også om en hest rullet seg utenfor husdøren. Å finne hestesko menes i mange land å bringe lykke. Hesteskoen kan da bli anbrakt over døren. Opp mot vår tid har deler eller produkter av hest vært brukt i folkemedisinen, f.eks. hestemelk mot kikhoste eller hesteurin eller hestetagl mot vorter.