Av verdens ca. 60 hesteraser skiller man mellom to hovedtyper: varmblod og kaldblod, etter type og temperament. Inndelingen avspeiler slektskap med den arabiske hesten. Varmblodshestene deles i fullblod og halvblod. Fullblodshester består av tre raser: engelsk fullblod, arabisk fullblod og angloarabisk fullblod. De er raske og har et livlig gemytt. Fullblodsaraber er en liten hest med kort kropp, lette bevegelser, høy haleføring og livlig temperament. Den er kjent for utholdenhet og nøysomhet. Den engelske fullblodshesten er utviklet fra araberhesten for hurtighet i galopp. Halvblodsraser har oppstått ved bruk av fullblod og tyngre kaldblodsraser, i denne gruppen finnes alle verdens fremste ridehestraser samt varmblodstraver. Til kaldblodshestene hører trekk- og brukshestrasene. På grunnlag av brukstype deles rasene gjerne i ridehester, kjørehester, travhester og trekkhester. Trekkhestene deles igjen i tunge, middelstunge og lette.
Storbritannia
Den engelske fullblodshest (The Thoroughbred Horse) nedstammer fra tre orientalske hingster, Byerly Turk (1689), Darley Arabian (1706) og Godolphin Barb (1724). Avlsutvalg foregår bare etter sportsprestasjoner på veddeløpsbanen og etter avstamning. Som rene regnes bare hesteraser fra hester som i ubrutt rekkefølge føres tilbake til første bind av stamboken (The General Stud Book, 1793). Denne er sannsynligvis verdens første stambok. Den engelske fullblodshest er oftest brun, rød eller skimlet, ofte med avtegn, vekt 450–475 kg, 152–163 cm stangmålshøyde, forholdsvis høybent og smal. Den er verdens hurtigste og mest energiske hest, og av den grunn har den fått enorm betydning for hesteavlen ved at den har bidratt til å danne og vedlikeholde halvblodshester i praktisk talt alle land. I Storbritannia som i andre land har hesteavlen gått tilbake, og bare noen få raser skal nevnes. Av engelske halvblodshester er hackney(norfolkhest), vekt 450–590 kg, 152–160 cm stangmålshøyde, en lettere kjørehest med særlig høy bevegelse og sterk reisning av halsen; Cleveland Bayog Yorkshire Coach Horse,vekt 540–700 kg, 160–170 cm stangmålshøyde, hadde sin glansperiode i hestevognenes tid. Storbritannia har også ikke få rene araberhester. Av ponnierhar særlig New Forest, Welsh Mountainog Shetland Ponyholdt seg. I Irland er Connemara-ponnien utviklet. Hunterer ikke egentlig en rase, men en sterkt blodspåvirket hest som passer til jaktbruk og kan ha forskjellig avstamning. Vanlig brukes krysning mellom fullblod og halvblod, dvs. 3/4 fullblod.
Av trekkhestraser har Storbritannia bl.a. shirehesten,verdens største trekkhest, vekt ca. 900 kg, 165–175 cm stangmålshøyde og 180–190 cm båndmål over manken. Den har gått sterkt tilbake. Clydesdalehesten,ca. 800 kg, en skotsk, lettere type av shirehesten, har holdt seg bedre og har hatt stor utbredelse utenfor Europa. Den røde suffolkhesten,ca. 800 kg, har gått tilbake. Halvblodshesten Cleveland Bay har en viss utbredelse som lettere trekkhest.
Frankrike
Frankrike har hatt mange halvblodsraser. Den største og viktigste er normanneren(anglo-normanneren). Rasen har oppstått ved krysning mellom engelske fullblodshingster og landrasehopper i Normandie, som er viktigste avlsområde. Det er travere, ride- og trekkhester (vognhester) blant dem. En lettere trekkhest er bretonneren,dannet av landrasehopper i Bretagne, krysset med den engelske hackney. Den typiske trekkhest i Frankrike er percheronhesten,en av verdens beste trekkhester. Den har fått stor utbredelse utenfor Frankrike, vekt ca. 800 kg, 165–173 cm stangmålshøyde. Hjemstedet er Le Perche, vest og sørvest for Paris. Den er noe påvirket av orientalsk blod, fargen svart og gråskimlet, vekt ca. 800 kg. Den har hatt stor utbredelse i USA, der den svarte fargen er foretrukket. Den har også fått en del utbredelse i Storbritannia. Den belgiske trekkhestregnes som verdens mest typiske trekkhestrase, vekt 650–900 kg, 158–170 cm stangmålshøyde, vanligvis brun, skimlet og rød. Rasen har fått stor utbredelse over hele verden.
I Mellom-Europa har halvblodsraser vært av stor betydning, og betydningen er blitt relativt større etter hvert. Tyskland har bl.a. den tunge halvblodsrasen oldenburgeren,vekt 550–700 kg, 160–165 cm stangmålshøyde, og den noe lettere hannoveraneren,vekt 500–650 kg, 160–165 cm stangmålshøyde. Disse to er både gode jordbrukshester og kjørehester. Trakehneren,vekt 450–550 kg, 158–163 cm stangmålshøyde, som hadde sitt avlssenter i stutteriet i Trakehnen (tidligere Øst-Preussen), anlagt 1732, er sterkt påvirket særlig av engelsk og til dels arabisk fullblod. Den ble brukt i hæren som kavalerihest og hørte til verdens fremste på området.
Østerrike har lipizzaneren, som er sterkt påvirket av den andalusiske hest. Fargen er avblekbar skimmel. De fleste blir hvite innen de er 7 år. Sirkushester tilhører vanligvis denne rasen. Typiske trekkhester finnes det få av i Sør-Europa. Den noriske hesten(noriker, pinzgauer), en middelstor trekkhest fra Salzburg, Steiermark og Bayern, vekt 700–750 kg, 163–165 cm stangmålshøyde, er brukt en del. Ellers er arabisk og engelsk fullblod brukt.
Russland
Russland har mange hesteraser. Som traver er orlovtraverenmest kjent. Den ble dannet ca. 1775 av grev Orlov på grunnlag av arabiske, danske og nederlandske hester. Vanlig farge er skimmel. En tid var den meget utbredt, men ble senere fortrengt av den amerikanske traveren. I 1954 ble en hingst kjøpt av Det Norske Travselskap til bruk i traveravlen. Mange russiske hester går under navnet kosakkhester.Disse er ikke egentlige raser; gruppen består av mer eller mindre foredlede landraser fra det sørøstlige Russland, påvirket av engelsk og arabisk blod. De er små, nøysomme og hardføre dyr som tidligere ble eksportert til mange land.
Nord-
Nord- og Sør-Amerika har mange importerte hesteraser, få nasjonale raser. Mest kjent er den amerikanske traver,som kan sies å være en halvblodshest spesialisert for trav. Sammen med den franske varmblodstraveren avles det på amerikansk traver (The Standardbred) i mange land, og rasene benyttes i totalisatorløp over hele verden. Av ridehester må nevnes The American Horse,og som lette kjørehester The Morgan Horseog den nevnte traver, The American Trotting Horse.
Skandinavia
Av skandinaviske hesteraser er finsk hesten lettere trekkhest, vekt 450–600 kg, 150–158 cm stangmålshøyde, av asiatisk opprinnelse med gode traveranlegg. Den er også en utmerket skogshest, fargen som regel rød. Danmark har to nasjonale hesteraser: den jyske hest,vekt 600–800 kg, 158–163 cm stangmålshøyde, en middelstor trekkhest dannet ved krysning av den gamle landhest med engelske trekkhester, særlig en rød hingst (Oppenheim) av shireutseende, er allerede nevnt. Den andre rasen er halvblodsrasen frederiksborghesten,en kjørehest. Det gamle, berømte Frederiksborg-stutteri ble opprettet 1570–80 og var i drift til 1876. Rasen ble dannet ved bruk av arabiske og spanske hester og var i sin tid ansett som en av de mest elegante hesteraser i Europa. Avlen ble tatt opp igjen i 1920-årene, med avkom fra den gamle bestanden med noe påvirkning av engelsk og arabisk fullblod. Det er en lettere vogn- og kjørehest, meget brukbar til lettere jordbruksarbeid, vekt 550–650 kg, 152–162 cm stangmålshøyde. Rasen er i dag mer eller mindre inkludert i dansk varmblod.
Dansk varmblod er felles rasebetegnelse for populasjonen av varmblods ridehester i Danmark. Avles i dag for sprang- og dressuregenskaper. Tyske hingster (holsteiner, hannoveraner, trakehner) benyttes i en viss grad i avlen.
Islandshestenhar sannsynligvis samme opprinnelse som den norske fjordhesten, men er muligens krysset med ponniraser fra Shetland og Orknøyene. Det finnes røde, brune, svarte, gråskimlede og blakke hester. Bevegelsen er rask og sikker, mange går i pass, og enkelte dyr har en spesiell, energisk og elastisk firtaktig gangart («flygende skritt»), den såkalte tølt.
Sverige har hatt stor hestebestand. I Sør-Sverige og Midt-Sverige var den belgiske hest, ardennerhesten, den dominerende trekkhest. Dessuten forekom en god del halvblodshester i de samme områder. Avlen av disse hester støttet seg vesentlig til avlssenteret Flyinge ved Lund (tidligere statsstutteri).
Svensk varmblod er i dag utbredt i nesten hele Sverige, og rasen er kjent for å ha produsert noen av verdens fremste dressurhester. Avlen er vesentlig knyttet til det svenske jordbruket.
I Norrland og grensebygdene mot Norge er den nordsvenske hestenutbredt. Det er en lett trekkhest med gode traveranlegg. Den ligner mye på den norske dølehest og er delvis bygd opp på avlsmateriale innført fra Norge; vekt 500–600 kg, 150–158 cm stangmålshøyde.