hermetisk filosofi

Hermetisk filosofi er betegnelse for doktriner og livssyn som ble utlest av de hermetiske skrifter, en skriftsamling fra de første tre århundrer evt. som ifølge tradisjonen skulle stamme fra Hermes Trismegistos, gudenes skriver og skrivekunstens mytiske opphavsmann. Begrepet brukes også generelt om kunnskap som er holdt skjult for allmenheten.

De hermetiske skrifter røper påvirkning både fra gresk, romersk og egyptisk kultur og religion. Gjennom Marsilio Ficinos latinske oversettelse rundt 1460 fikk de en viss innflytelse på renessansen, blant annet på Giordano Bruno. Samlingen består av skrifter av til dels magisk og okkult tilsnitt om astrologi, alkymi og medisin foruten (mindre folkelig) om teologi og filosofi. Det endelige mål for den hermetiske filosofi var å bidra til en guddommeliggjørelse og gjenfødelse av mennesket gjennom de kunnskaper den hermetiske filosofi forvaltet.

Nyere forskning har påpekt retningens betydning for fremveksten av moderne naturvitenskap, særlig gjennom forbindelsen mellom den hermetiske filosofi og den sterke religiøse interesse blant forskere på 1600-tallet, således av Frances A. Yates i The Rosicrucian Enlightenment (1975) og Giordano Bruno and the Hermetic Tradition (2002). Dette er i tråd med de tendenser i moderne vitenskapsfilosofi som betoner ikke-rasjonalistiske innslag og motiver i utviklingen av vestlig vitenskap som derved fremtrer som mindre dominert av «ren» fornuft enn man tidligere gjerne ville tro.