Kongemakten i de hellenistiske rikene hadde sitt preg dels fra det makedonske kongedømme, dels fra de orientalske despotiene i erobrede områder. Bortsett fra i Makedonia selv, ble de hellenistiske herskere guddommeliggjort etter sin død, eller allerede mens de levde; jfr. tilnavn som Epifanes (den strålende, dvs. den åpenbarte gud), Evergetes (velgjøreren) og Soter (frelseren). Til grunn for dette lå snarere dynastienes politiske behov enn folkets religiøse følelser. Herskerkulten hadde sin rot dels i grekernes dyrkelse av heroer og bygrunnleggere og i filosofiske forestillinger om den rettferdige hersker, dels i det sakrale kongedømmet i Orienten.
Riket utgjorde det kongen til enhver tid hersket over, og var å betrakte som kongens eiendom. Hans vilje var lov. Innbyggerne var ikke borgere som i fellesskap utgjorde staten, men statsmaktens, dvs. kongens, undersåtter. Under dem fantes slaver i snevrere betydning, men motsetningen slave–«fri» mistet mye av sin juridiske og økonomiske betydning innenfor et slikt samfunn. Under seg hadde kongen et sentralisert forvaltningsapparat. Administrasjonen kjenner vi best fra Egypt, takket være den forholdsvis rikelige overleveringen av originaldokumenter (særlig papyrus).
Etter at diadokene hadde oppgitt Aleksanders ideal om en sammensmeltning mellom gresk-makedonske og orientalske folk, ble de førstnevnte i det store og hele et herskersjikt i den hellenistiske verden, skjønt det etter hvert ble både uttynnet og orientalisert. Utflytterne fra den greske verden utgjorde byråkratiet og var lenge bærere av militærmakten, skjønt det også her ble stadig mer lokal rekruttering. For det meste var dette sjiktet bosatt i byer; bare i Egypt var det også fordelt over store deler av landsbygda.
Økonomi og næringsliv
Byer og bystater hadde vært et kjennetegn ved den greske verden. I Hellas selv gjorde stammestater og forbundsstater (det aitoliske forbund, det akhaiiske forbund) seg sterkt gjeldende under hellenismen, men mange bystater forble også separate enheter, om enn under fremmed kontroll (Athen, Sparta o.a.). Særlig Aleksanders og Antiokhos 1s mange byanlegg bidrog til å spre den greske by og dens institusjoner (byråd, teater, gymnasium osv.) over store områder, slik at man under hellenismen delvis kan tale om en renessanse for byen. Men de gresk-makedonske byene var ikke selvstendige, selv om de gjerne hadde økonomiske privilegier og egen forvaltning. De mest kjente byene var Alexandria i Egypt og Antiokhia i Syria, storbyer som var parasitter på landet omkring og som rommet et tallrikt byproletariat.
Den dominerende næring var jordbruk; særlig Egypt var rikt på korn. Forvaltningen sørget gjennom skatter og avgifter for å få presset mest mulig ut av befolkningen til hoffets, hærens og byråkratiets underhold. Det var under hellenismen også omfattende handelsvirksomhet. Aleksanders erobringer hadde åpnet enorme områder; foruten Alexandria var Selevkeia (Selevkia) ved Tigris et knutepunkt der varer fra India, Arabia og den hellenistiske verden ble omsatt. Ikke bare på Middelhavet, men også i Rødehavet og til India var det skipsfart; i den greske verden opplevde det sentralt beliggende Rhodos en blomstringstid. De hellenistiske herskere drev en aktiv handelspolitikk med sterkt fiskalt preg og delvis gjennom statsmonopol, noe som også bidrog til deres eventyrlige rikdom. Makedonia og Hellas var mindre berørt av denne utviklingen. For Hellas betydde hellenismen materielt sett en nedgangsperiode da landet ble tappet for en stor del av befolkningen, herjet av stadige kriger og underlagt stadig fremmedherredømme.