betegnelse på en epoke i antikk historie; tidsrommet fra Aleksander den stores død (323 f.Kr.) til Egypt ble en del av Romerriket (30 f.Kr.) samt den kulturform som preget den greske verden og de hellenistiske riker i denne tiden. I denne perioden kom gresk kultur og tradisjoner til å prege et stort geografisk område som strakte seg fra det vestre Middelhav og helt til det nåværende India.
Hellenismen som begrep
Det var den tyske historikeren Johann G. Droysen som «oppdaget» hellenismen som historisk epoke og gjorde den til et begrep. Hellenismen er ifølge Droysen kjennetegnet ved en sammensmeltning av orientalske og vestlige elementer med gresk kultur som dominerende kraft; innenfor et større perspektiv leder epoken fra gresk kultur over til kristendom. I dag vokter man seg for en betraktningsmåte som i hellenismen vesentlig ser en senform eller utarting av det klassiske, eventuelt en forberedelse til det kristne eller en mellomperiode. Ikke desto mindre er inntrykket av omforming og overgang, mangfold og motsetning fremtredende. Selve betegnelsen hellenisme er etnosentrisk og innebærer at den greske kultur er det sentrale i perioden, noe som gir et skjevt perspektiv på folk og samfunn som helhet. Misvisende er begrepet også fordi det er skapt med henblikk på den greske kultur i Østen, mens grekerne i det vestlige Middelhav kommer i skyggen. Begrepet er dernest tilpasset kulturhistorien, mens det rent politisk er tale om makedonsk-orientalske dynastier og riker. På den annen side gir det bare rent politisk-historisk mening å la hellenismen slutte med år 30 f.Kr. Kulturhistorisk er det intet skille her; romerne står fra ca. 200 f.Kr. oppe i en helleniseringsprosess som er i ferd med å gi hele middelhavsområdet en enhetlig gresk-romersk kultur og som fortsetter utover i keisertiden.
Politisk historie
Aleksanders rike falt ikke straks fra hverandre ved kongens død i 323. Bare grekerne forsøkte å løsrive seg i den såkalte lamiske krig 323–22. Kampen endte med nederlag, Demosthenes tok sitt liv og demokratiet i Athen ble avskaffet. Grekernes «frihet» forble deretter et gjennomgangstema i hellenistisk politikk.
Riket hadde ingen ubestridt ledelse. Tronfølgere var Aleksanders halvbror Filip 3 Arrhidaios og hans posthume sønn Aleksander 4, men de ble snart ryddet av veien. I de første årene forfektet Perdikkas og Antipatros riksenheten og det makedonske dynastis interesser. Men utenfor Makedonia og Hellas satt Aleksanders hærførere med hver sin riksdel: Lysimakhos i Thrakia, Antigonos i Lilleasia, Ptolemaios i Egypt og Selevkos i Babylonia. Den rikssamlende retning hadde etter en rekke kriger utspilt sin rolle i 316. Antipatros' sønn Kassandros tok da Makedonia fra Polyperkhon. Athen tok Kassandros' parti alt i 317 og fikk som guvernør Demetrios fra Faleron, en filosof og litterat av Aristoteles' skole som i en tiårsperiode sikret byen velstand gjennom et stramt regime.
Aleksanders etterfølgere kalles diadokene. Hos grekerne sikret Antigonos seg støtte ved å proklamere deres frihet; hans sønn Demetrios Poliorketes inntok Athen i 307, gjeninnførte demokratiet og ble sammen med sin far feiret som befrier. I 306 tok de kongsnavn som arvtagere til hele Aleksanderriket, men også de øvrige diadokene tok på denne tiden kongsnavn i sine regioner. Det endelige oppgjør mellom dem kom i slaget ved Ipsos i 301, der Antigonos falt. Hans rike ble delt. Det utkrystalliserte seg fire nokså klart avgrensede diadoke-riker: Kassandros' rike (Makedonia og deler av Hellas), Lysimakhos' rike (Thrakia, Bosporos, det vestlige Lilleasia), Ptolemaios' rike (Egypt, deler av Syria m.m.) og endelig Selevkos' rike, som strakte seg fra Lilleasia til India. Ved Kassandros' død i 298 ble det arvefølgestrid. Etter 281 var det tre diadok-riker: Makedonia, Asia og Egypt. Da en sønn av Demetrios Poliorketes, Antigonos Gonatas, slo de vandrende kelterne (galaterne), som på denne tiden truet den greske verden, og i 276 oppnådde å bli konge i Makedonia, hadde rikene også fått de dynastier som skulle beholde makten inntil romerne tok den: antigonidene i Makedonia, selevkidene i Asia og ptolemaierne (eller lagidene) i Egypt.
Utviklingen på 200-tallet
Diadokenes epoke var forbi (Ptolemaios døde 283, Selevkos døde 280). Nå fulgte epigonene (etterkommerne). De territoriale statsdannelser fant en labil likevekt. Under sin nye konge (til 239) ble Makedonia konsolidert, men Antigonos' grep om Hellas ble truet da Athen, Sparta og andre byer allierte seg med Ptolemaios i den såkalte khremonideiske krig (267–61); krigen endte med seier for Antigonos, skjønt ptolemaierne, som hadde en sterk flåte, forble hans rivaler i Egeerhavet. I Hellas fantes på 200-tallet to stammeforbund, det aitoliske forbund i Midt-Hellas og det akhaiiske forbund på Peloponnes. Også på 200-tallet var det kriger mellom de greske statene, mens Makedonia var ute etter å sikre sitt overtak.
I Asia var Selevkos' sønn Antiokhos 1 (til 261) en stor bygrunnlegger som helleniserte store områder. Men selevkidenes rike ble redusert i løpet av 200-tallet: I vest gjorde Pergamon seg selvstendig ca. 260; senere fulgte andre avskallinger. Baktria (omtrent tilsvarende Afghanistan) løsrev seg i 250 (se Gresk-baktriske rike). I Egypt førte Ptolemaios 2 Filadelfos (til 246) et glansfullt regime og støttet kunst og vitenskap. Strid mellom ptolemaierne og selevkidene om det fruktbare Koile Syria var et gjennomgangstema på 200-tallet og senere (de såkalte syriske kriger).
I Hellas ble Makedonias konge Filip 5 (221–179) trukket inn i krig mot det aitoliske forbund og Sparta (forbundsfellekrigen 220–217); truet av romerne i Illyria allierte han seg med Hannibal; aitolerne sikret seg romerne og Pergamon som allierte mot Filip, mens denne i Hellas hadde støtte av det akhaiiske forbund under Filopoimen (1. makedonske krig 215–205). Krigen førte ikke til noe resultat, men Roma var nå blitt en maktfaktor i Østen, stort sett støttet av Pergamon, Egypt, Rhodos og Athen, mens Makedonia og selevkidene var fiendtlige og grekerne forsøkte å manøvrere mellom makedonere og romere. I den 2. makedonske krig 200–196 rykket romerne inn i Hellas; Filip ble stående alene og ble slått ved Kynoskefalai i 197. 196 proklamerte romeren Titus Quinctius Flamininus grekernes frihet; Makedonia ble vingestekket og Filip måtte bli romernes forbundsfelle.
Romernes inntog
I Asia gjenopprettet Antiokhos 3 (223–187) selevkidenes autoritet over store områder i Østen; i 196 satte han over til Thrakia, ble trukket inn i grekernes stridigheter og gjorde sammen med det aitoliske forbund et mislykket forsøk på å «befri» Hellas fra romernes innflytelse; året etter ble han slått av romerne; i 188 ble det fred mellom Antiokhos og Roma i Apameia i Syria. Roma var nå blitt den dominerende makt i det østlige Middelhav: da Antiokhos 4 Epifanes hadde tatt kontrollen i Egypt og latt seg krone i Memfis, tvang romerne ham til å forlate landet (168).
Filip 5 døde i 179, og kongen av Pergamon fikk romerne til å erklære sønnen Persevs krig i 171. I slaget ved Pydna i 168 viste igjen de romerske legioner seg den makedonske falanks overlegen (3. makedonske krig). Makedonia ble delt i fire, det aitoliske forbund oppløst. Ledende grekere, bl.a. historikeren Polyb, ble ført til Roma. Etter at en «falsk Filip» (Andriskos) hadde reist makedonerne til kamp mot romerne, annekterte de landet i 148 og gjorde det til romersk provins (4. makedonske krig). Grekernes siste reisning, ledet av det akhaiiske forbund, førte til forbundets oppløsning, Korints ødeleggelse og massedeportasjon av ledende grekere til Roma; Hellas ble et protektorat under Makedonia (146).
Romerne fikk Pergamon som testamentarisk gave i 133 og utvidet deretter gradvis sitt herredømme i Lilleasia inntil de fra 80-årene kom i krig med parterne, som gjennom årtier hadde redusert selevkidenes rike fra øst, slik at selevkidene nå nærmest var et lokalt syrisk dynasti. Romerne ble stående som forsvarere av den hellenistiske verden mot «barbarene». Pompeius gjorde Syria til provins i 63.
Ptolemaiernes rike hadde tross dynastiske stridigheter og indre uro vært den mest stabile staten, forankret i eldgamle tradisjoner og relativt klart lokalt avgrenset. Kleopatra 7 forstod at hun bare kunne hevde seg og sitt rikes interesser ved hjelp av romerne; hun lyktes både med Caesar og Antonius, men etter slaget ved Actium (Aktion)i år 31 begikk hun selvmord, og Octavian kunne legge Egypt inn under det romerske imperium i år 30 f.Kr.
Kultur
Den greske kultur ble spredt i Østen vesentlig gjennom de gresk-makedonske byene, som fantes helt inn på indisk område. Byene var ofte kulturelle enklaver, og påvirkningen på de orientalske omgivelsene var derfor ikke alltid dyptgående. Helleniseringen kom lengst i Egypt; enkelte andre strøk oppviste særpregede blandingsformer, f.eks. den gresk-buddhistiske såkalte Gandhara-kunsten i Baktria. Særlig fra 200-tallet ble den greske kultur stadig mer modifisert av orientalske elementer.
Kulturhistorisk skulle den greske kulturs spredning til Vesten få vidtgående betydning. Etter at romerne først hadde møtt gresk kultur indirekte gjennom etruskerne og senere gjennom grekerne i Sør-Italia, ble de fra ca. 200 f.Kr. direkte engasjert i den hellenistiske verden og åpnet seg for østlige impulser. Gresk filosofi og religion gjorde seg gjeldende i Italia, romerske historikere tok opp den greske tradisjonen i historieskrivningen, og diktere skapte etter greske forbilder epos, drama og lyrikk på latin. Latinen ble et litteraturspråk, og gresk etter hvert et utbredt fremmedspråk. Også de mer orientalske elementer i hellenismen fikk innpass i Vesten.
Den mest originale og produktive fasen i den greske kultur under hellenismen var 200-tallet. Det er karakteristisk for hellenismen at det utviklet seg et gresk fellesspråk, koine, anvendelig over hele den hellenistiske verden, se gresk. Gresk kultur var ikke lenger bundet til Hellas. Men Athen var med sine tradisjoner fremdeles et åndelig sentrum, til tross for konkurranse fra Alexandria, Antiokia, Pergamon, Rhodos o.a. som med sine resurser og ambisjoner kunne trekke til seg fremragende krefter innenfor litteratur, kunst og vitenskap. Athen var især det filosofiske sentrum. De aristoteliske og platonske skoletradisjoner levde videre, mens tidlig hellenistisk tid så to nye filosofiske læresystemer ta form: epikureismen og stoisismen. (Se Epikur, stoisk filosofi.) Begge retninger var dogmatiske og søkte å gi individet sikkerhet i en tid da bystatens gamle ordninger og verdier var gått i oppløsning og tradisjonell religion var i ferd med å miste taket.
Litteratur
Nesten all prosalitteratur fra hellenismen er gått tapt, det gjelder filosofien, retorikken og historieskrivningen (med Polyb som et viktig unntak). Til litteraturformer som vesentlig tilhører hellenismen kan regnes biografier, memoarer og reisebeskrivelser. Hellenistisk diktning stod i skyggen av klassisk, men teller navn som Menander, Theokrit Kallimakhos og Apollonios fra Rhodos. Se Hellas I (litteratur).
Vitenskap
I det ptolemaiiske Alexandria gjorde man til gjengjeld store vitenskapelige landevinninger som langt overgikk alt man hadde prestert i klassisk tid, og som gjør hellenismen til en viktig periode i vitenskapenes historie. Høydepunktene er representert ved Evklid, Arkhimedes, Aristarkhos fra Samos (det heliosentriske verdensbilde) og Eratosthenes. Også medisinen gjorde store fremskritt. Det ble gjort oppfinnelser og mekaniske innovasjoner (automater, dampmaskin, beleiringsmaskiner m.m.), men i samfunnet manglet incitamentet til praktisk utnyttelse og teknologisk utvikling.
Med sitt Museion skapte Ptolemaios forutsetningene for et fruktbart forskningsmiljø. I dets bibliotek ble alt tilgjengelig av gresk litteratur samlet og håndskriftene katalogisert. Dette gav støtet til en omfattende filologisk og kritisk beskjeftigelse med store deler av den klassiske litteraturen. Ledende aleksandrinske filologer var Zenodot, Aristofanes fra Bysants og Aristarkhos fra Samothrake. Hellenismen betegner således ikke bare en spredning og oppblanding av gresk kultur, men også en samling og renselse. Det siste gjelder riktignok den klassiske greske tradisjon: et tegn på at tiden selv fornemmet tidsskiftet.