I antropologien skilles det mellom hekseri (eng. witchcraft) og trolldom (sorcery), mens hekseri i flere andre fag har kommet til å bli et fellesbegrep for hekseri og trolldom (på engelsk brukes av og til betegnelsen wizard når man ikke ønsker å lage et skille mellom heks og trollmann). Forestillingen om hekseri har vært og er til dels svært utbredt i mange områder av verden. Det omfatter fenomener der en form for utenommenneskelig ond kraft virker gjennom et menneske og der denne kraften skader en annen person på en eller annen måte. Hekseri betegner utelukkende onde handlinger; den overnaturlige og onde kraften regnes for å være iboende, og handlingen skjer i det skjulte. Et tilleggskriterium er ofte at den som forårsaker skade, ikke selv er klar over hva som skjer, eller at vedkommende ikke behøver å ha noe ønske om å påføre andre skade.
Ut fra en slik forståelse er det vi kaller «hekser» i Europas historie snarere trollkvinner, mens middelhavslandenes forestilling om det «onde øye» regnes som hekseri. Slik fenomenet er beskrevet her, blir det nærmest umulig å motbevise beskyldninger om hekseri, noe som gjør at slike beskyldninger kan egne seg når noen søker etter syndebukker. Anklager om hekseri fremføres offentlig, og det finnes en serie prosedyrer omkring i verden for å fastslå hvorvidt en person kan vise seg å være heks. I mange samfunn mener man at hekseri er arvelig.
Innen britisk sosialantropologi har mange studier vært opptatt av å beskrive hekseri ikke bare som en form for sosial kontroll, men også som en mekanisme som kan uttrykke og løse sosiale konflikter. Videre har man også studert de religiøse og filosofiske sidene av hekseriforestillinger som en form for forklaring på forekomst av lykke og hell, eller motgang og uhell i samfunnet.