kvinne eller mann som hevdes å stå i forbindelse med overnaturlige krefter, trollkvinne, trollmann. Samlebetegnelsen 'heks' ble ikke vanlig i Norge før mot slutten av 1600-tallet; før det ble hekser i juridisk terminologi omtalt som trollkvinne eller trollmann, og hekseri ble omtalt som trolldom. Betegnelsen heks har tradisjonelt vært brukt om kvinner, men moderne forskning på de såkalte hekseprosessene befatter seg også med prosesser mot menn. Forestillinger om hekser har vært vanlige til ulike tider i mange kulturer, og var f.eks. velkjente i de nordiske land i eldre tid. I sagaene beskrives kvinner som har spådomsgaver, tar på seg dyreham eller driver med seid. I folkelig tradisjon er det ofte vanskelig å skille mellom egentlige hekser og såkalte «kloke koner», fordi vanlig folkemedisin og svart kunst ofte går over i hverandre. Men det var vanlig tro at hekser kunne påføre folk og fe sykdommer og ufruktbarhet, ødelegge avling, lage uvær osv.
Heksetro i Europa
I kristen tradisjon har hekser vært regnet for å være djevelens tjenere. Man mente at de hadde årlige sammenkomster, ofte jonsok- eller julenatt, men også i påsken, Valborgsnatt eller St. Hansnatt. Heksenes møtested var i norsk folketro Blokksberg eller Blåkollen, Hekkelfjell eller Hekkenfjell (det er Hekla på Island), Hornelen, Dovrefjell, Domen i Finnmark, Lyderhorn og andre mer lokalt bestemte berg eller åser. I Danmark var møtestedet Hekkenfjeld eller Bloksbjerg og på Island Vala kirke. Til disse stevnene, i skriftlig tradisjon kalt heksesabbat, red heksene gjennom luften. De smurte seg med heksesalve, som visstnok inneholdt narkotika som gav seksuelle opplevelser og følelse av å fly. Det mest brukte rideredskap var sopelimen, men ellers kunne heksene ri på forskjellige husdyr og stundom på mennesker. De hadde også evne til å omskape seg i fugle- og dyreskikkelse. Her møtte de djevelen, skrev kontrakt med ham, fikk ordrer av ham om hva de skulle gjøre, hadde orgier og gjorde alt det ufyseligste man kunne tenke seg.
Hekseprosessene
Den mest intense perioden for hekseprosessene i Europa er 1580–1630. I Danmark fant den siste hekseprosess sted i 1700, i Sverige 1763, i Tyskland 1775. Men heksetroen holdt seg også etter at prosessene tok slutt. Enkelte steder er den ennå levende, blant annet i noen afrikanske land hvor det jevnlig kan skje at personer blir beskyldt for hekseri.
Tortur var det mest effektive middelet. Man kunne prøve heksens skyld med den såkalte vannprøven. Heksen ble bundet og kastet i vannet, og hvis hun da fløt, var hun skyldig.
Den stigende oppmerksomheten hekseprosessene har fått fra forskere, har ført til at de fleste overslagene over antall hekser som ble henrettet nå er mye lavere enn tidligere. Det er sannsynlig at så mange som 100 000 personer ble formelt anklaget for hekseri. Av disse skal rundt 40 000 ha fått dødsdom (ved brenning eller henging). Man har beregnet at ca. 80 % var kvinner, men i enkelte regioner, som Normandie, Estland, Finland, Island og blant samene, figurerer menn like ofte som kvinner. Hekseprosessene er altså samfunnsmessig sett et marginalt fenomen, men har fått desto større oppmerksomhet.
I Norge
I Norge var hekseprosesser en relativt sjelden foreteelse, men også her ble kvinner dømt og henrettet. Særlig kjent er prosessen mot Anne Pedersdotter, som ble dømt og brent i Bergen 1590. Den første prosessen man kjenner i Norge var i 1325. Som i de fleste land ble hekser i Norge dømt ved de ordinære domstolene, og ikke ved spesielle heksedomstoler. Ved år 1600 hadde Norge lover som var blant de strengeste i Europa, men da hovedforordningen mot trolldom kom i 1617 ble dommene mildere og landsforvisning og bøter ble brukt i straffeutmålingen. Den siste som ble brent som heks i Norge var Johanne Nilsdatter i Kvæfjord, Troms, i 1695. Det ble ført flere saker utover på 1700-tallet som ikke endte i dødsdom, og trolldomslovene ble formelt opphevet først i 1842. Det ser ut til å ha vært ca. 780 trolldomssaker i Norge, med noe over 250 dødsdommer over kvinner og ca. 50 over menn. I Nord-Norge utgjør samer ca. 1/5 av de anklagede.