hegemoni

Hos antikkens grekere var hegemoni i streng forstand en traktatfestet lederstilling for en stat innenfor et forbund, særlig militærallianse, enten slik at en stat skulle ha hegemoniet når krigen ble ført på dens territorium, eller slik at én stat ble utsett til leder («hegemonialmakt»).

Mer allment ble hegemoni brukt om en stats faktiske førerstilling i gresk politikk, blant annet om Sparta før Perserkrigene og fra 404 fvt., om Athen innenfor sjøforbundet, om Theben i perioden 371–362 fvt. og Makedonia fra år 338 fvt. Det var karakteristisk for de greske statene at de søkte hegemoni, og ikke utvidelse av eget territorium gjennom erobring og anneksjon.

I vår tid brukes gjerne begrepet hegemoni i en mer utvidet forstand enn i antikken, også om forhold innad i et samfunn. Den dominerende stillingen som særlig britisk og amerikansk populærkultur har hatt i store deler av verden, også i Norge, spesielt etter andre verdenskrig, kan betegnes som et kulturelt hegemoni. På noen felter, for eksempel i populærmusikken og i film og fjernsyn, har dette ført til at også lokale artister og filmskapere utøver sin kunst i engelsk språkdrakt og med referanser til amerikansk populærkultur, og ikke med utgangspunkt i egne, mer lokale tradisjoner.

Den italienske, marxistiske filosofen og politikeren Antonio Gramsci (1891–1937) brukte i tillegg begrepet «kulturelt hegemoni» i en spesiell forstand, om måten en dominerende eller styrende klasse hersker over andre klasser i et samfunn, blant annet ved å fremstille sine egne verdier og holdninger som allmenngyldige. Slik skapes en dominerende eller hegemonisk ideologi som former selvforståelsen til de fleste mennesker i et samfunn, ikke bare medlemmene i den herskende klassen. Dette fører blant annet til at store deler av arbeiderklassen i det stille beundrer borgerskapet og drømmer om å bli en del av det, i stedet for å se sin egen livssituasjon fra sitt eget perspektiv og med utgangspunkt i egne livserfaringer. For Gramsci var dette en vesentlig del av forklaringen på hvorfor mange arbeidere sluttet opp om borgerlige og fascistiske politikere og partier.

Nærmere vår egen tid har andre marxistiske teoretikere som for eksempel Rudi Dutschke (1940–1979) videreutviklet Gramscis klasseanalyse, og gjennom det søkt å forklare hvorfor store deler av arbeiderklassen ikke har sluttet opp om revolusjonære bevegelser, men i stedet passivt sluttet opp om bevegelser som ikke utfordrer den rådende samfunnsordenen.

• den greske antikkens historie
• Antonio Gramsci (italiensk filosof og marxistisk teoretiker)
• maktbalanse (internasjonal politikk)